Fire flotte dager på søndre del av Hardangervidda

Bokstavene på kartet viser hvor de enkelte bildene fra turen er tatt. De samme bokstavene finnes igjen i teksten som kommer frem når du peker på bildene..

Etter fjorårets vellykkede tur på nordsiden av vidda, gikk turen i år til sørligere trakter i området vest for Møsvatnet ved Rjukan. Etter tips og nitidig planlegging var drømmestedet plottet inn på kartet med gode utsikter for fiske i både elv og vann.

Lite ante vi at målt opp mot fjorårets tur der vi var limt fast til ett område rundt Bremafoten i en hel uke, ville årets tur fortone seg som en søken etter noe som alltid kunne bli bedre. Bl.a fant vi aldri den rolige, stilleflytende tørrflueelva man har våte drømmer om når fiskebøkene dras frem i februarmørket - den fant vi derimot i fjor.

Turen ble lagt til første uken i august, men grunnet bl.a jobbmessige forhold, ble turen kortet ned til fire dager fra 31/7 til 3/8.

Slitet skulle i år starte fra Mogen turisthytte helt nordvest ved Møsvatnet. Vannet kan krysses på to måter: med turistbåten Fjellvåken, eller med taxibåt. Da vi ønsket å komme raskest mulig over vannet, samtidig som vi sikkert ville bommet på Fjellvåkens faste avganger, valgte vi taxibåt; litt dyrere, men absolutt verdt prisen.

Fjorårets tur hadde lært oss å ikke pakke for tungt, følgelig var sekkene pakket med kun nødvendig utstyr, lettvektssoveposer og en begrenset mengde mat. Uten fisk ville vi sultet!

Min nye Haglöfs 900 grams sovepose var enormt deilig å bære i forhold til min gode, gamle Ajungilak Igloo fra fordums dager som Ulvunge. Derimot savnet jeg Iglooens lune indre da temperaturen krøp under 5°C første natten på 1215 moh. Neste tur blir også fleecebukse pakket som ekstra isolasjon. (Jeg nekter uansett å bære på Iglooens 2,5 kg!!!)

Fiskemessig ble resultatet to fisk over halvkiloen, et dusin over 25cm og en skokk under. Personlig hadde jeg i oppdrag å: "Sørg for å ha med noen hjem denne gangen da?!", noe jeg selvfølgelig etterkom.

Finner man ikke Eldorado på første forsøk prøver man igjen, og igjen, ...

Dessverre stemmer ikke alltid kartet med forholdene, og vi fant oss som nevnt aldri helt til rette med stedene vi kom til. Følgelig ble det gåing hver dag på evig søken etter Eldorado. Ingen skal dog påstå at vi ikke fant fine nok teltplasser, og at vi på slutten av turen kunne sette opp og ta ned teltet i blinde.

Dag 1 - Grysletjørni

Avgang fra Mogen (925 moh) skjedde ca. kl 13:00, og vi brukte 2½ timer opp til Grysletjørni på 1215 moh. Været var strålende og shorts var et must. Vi hadde opprinnelig tenkt å gå helt inn til Grunntjørni, men fant klokelig på å dele opp distansen (lærdom fra i fjor?).

Jeg har aldri opplevd å ha den "store trua" på speilblanke fjellvann der ikke et vak kruser overflaten. Kanskje det nettopp var mangel på tiltro som gjorde utslaget, resultatet ble ihvertfall magert. Utpå kveldingen viste dog en del småvak at vårfluelarvene forberedte neste steg i tilværelsen og at ørreten var mer enn interesserte tilskuere. Resultatet ble en vettskremt tass som overfalt min lille vårflueimitasjon, men som fikk slippe med reprimande.

Dag 2 - Grunntjørni

Dette var dagen! Det vi hadde sett for oss i måneder skulle endelig oppleves. Grunntjørni med de to forlokkende innosene var målet, og vi startet tidlig. Litt sol og noe skyer ga en perfekt temperatur, og vi ble snart enda mer gira da vi etter en halv time fikk se utover dalen med Grunntjørni i det fjerne.

Etter som vi kom nærmere begynte dog tvilen å melde seg. Da vi nærmet oss Gjuvsjååi som vi skulle følge ned til Grunntjørni, så vi ikke den rolige tørrflueelven vi ønsket oss, men en mellomting mellom en forvokst bekk og en utsultet elv. Den var ihvertfall for grunn og for stenete til å ha noe som helst håp om å bli beæret med å få leke med et fluesnøre.

På veien ned mot utløpet viet likevel elven seg ut til et par solide kulper som fikk oss til å trekke som smått på smilebåndet. Smilet skulle bli større morgenen etter... Den innledende skuffelsen ble også noe døyvet av å dra i land en del ørret opp mot 25cm som bare måtte bøte med livet for at vi ikke skulle gjøre det.

Ut over ettermiddagen og kvelden ble jeg sikrere og sikrere på at det var meningen at jeg ikke skulle få stor fisk på denne turen: Først fisket vi vekselsvis og lenge i både kulper og utløp uten å få annet enn nyskjerrige små stekefisk, og når en av respektabel størrelse plutselig og uventet kaster seg over spinneren min, ender det kun med at jeg får se en gyldengul fiskeside i det den tverrvender og er borte. Etter ytterligere timer har jeg igjen en brukbar fisk på kroken (Tasmanian Devil), men den løsner i det jeg drar den inn i sivet og også den får friheten tilbake....

Vi krøp i posene våre i full enighet om at det som så ut som drømmestedet på kartet, ikke fortjente å ha besøk av oss enda en dag.

Dag 3 - Grunnntjørni og Mjågevatn/Skvetta

Dagen etter var jeg tidlig oppe for å gjennomfiske en større kulp i Gjuvsjååi, og etter bare en halvtimes fiske så jeg plutselig litt lysere på tilværelsen: Etter først å ha plukket av et halvt dusin nyskjerrige smårollinger kastet bestemoren deres seg over Spesialen. En lykkelig Henning kunne konstatere at halvkilosgrensen var brutt for første gang på turen.

Selv med den oppløftende utviklingen, bestemte vi oss for å pakke sammen og dra mot Vollevatnet og Kvenna. Underveis gikk vi langs Mjågevatn og stoppet et par timer for å fiske i utoset der Skvetta starter sin korte men hektiske ferd mot dalen. Det anbefales å holde seg så høyt opp mot Mjågehovdene som mulig, ihvertfall når det regner som besatt og myrene nede i lia fylles opp. Selv om det ikke er noen sti her, går det greit å gå frem til et par hundre meter gjenstår. Ned mot utoset av Mjågevatn var det et svare slit å komme seg gjennom klissvått hoftehøyt kratt i bratt steinur.

Da vi kom frem klarnet det opp, og resten av dagen fisket og gikk vi i finvær.

Etter å ha konstatert at hølen øverst i elva var for dyp til å komme skikkelig ned med spinner og sluk, kom endelig marken til sin rett. Det tredje kastet med min nye elegante 10 fots Milo-stang tacklet med bunnmeite, ga ønsket resultat. Strømmen var ikke sterk nok til å føre agnet på egen hånd, så jeg dro marken rolig langs bunnen mens jeg stirret på stangtuppen. Etter noen sekunder var det bråstopp og en nydelig fjellørret ga brukbar motstand før den havnet i håven.

Etter at vi hadde fisket fra oss (?) tok vi igjen bena fatt og skled og spratt ned under tregrensen igjen. Stien er bratt! Vi hadde bestemt oss for å få mye tid til elvefisket vi savnet så sårt, og det kunne vi muligens få nede i Kvennedalen der Vollevatnet begynner å skvises sammen for til slutt å bli en frådende Kvenna på hurtigtogsfart mot Møsvatn.

Denne korte turen tok ca. en halv time.

Dag 3 og 4 ved Vollevatnet

Vi ønsket oss rennende vann i litt bredere og raskere format en hva vi hadde fisket i hittil, og det fant vi ved utløpet av Vollevatnet.

Som alltid i brede og strie strømmer får marken ben å gå på (?) da både vegetasjon og småfisk forsyner seg grovt. Likevel fanget marken også her en del fine stekefisk over 25 cm. I tillegg fikk vi en god del fisk på spinner og sluk fisket med strømmen ovenfor "fossen".

Etter noen timers fiske dag 4, pakket vi sammen for siste gang og satte nesen mot Mogen. Igjen var det noen som syntes vi burde avkjøles under gange, og hadde latt dusjen stå på. Turen startet lett, men ble etter hvert veldig vanskelig. Det hele startet med at vi måtte ta et veivalg etter en halvtimes gange, og valgte den lavest liggende stien som gikk nedover langs Kvenna. Dette var ikke lurt! Vi vet forsåvidt ikke hvordan den høyereliggende stien så ut, men den kan umulig ha vært verre. Etter hvert som gjørmen krøp oppover mot neseroten var det visse forseringer som mest minnet meg om koselige "utflukter" på befalskolen.

Etter 2½ timers slit i kontinuerlig silregn var vi fremme ved Mogen og satte kjapt tennene i et par vafler med ødemarkstillegg i prisen. Jeg oppfylte som nevnt "oppdraget" og hadde 1,2 kg sløyet Hardangervidda-ørret med hjem til familien.