Endelig kilosfisk fra Hardangervidda!

8-11/7-2006

Den østlige delen av vidda var igjen målet for den årlige turen til fjells. Igjen falt valget på disse lett tilgjengelige fiskeplassene fordi vi har begrenset med tid, og vi ikke ønsker å bruke halve turen på å gå. Det er også noe annet som drar: det er en fiskeplass jeg "vet" kommer til å gi meg Den Store på tørrflue - bare forholdene klaffer. Jeg må derfor bare tilbake.

I år klaffet dessverre ikke forholdene helt. I motsetning til på samme tid i fjor da vannstanden var unormalt høy, var nå vannstanden unormalt lav. Der jeg i fjor knapt kunne vade noen få meter ut i fare for å bli skylt med nedover, kunne vi nå vasse ut til midt i elva. Der jeg i fjor første kvelden kunne skilte med flere ørreter over halvkiloen, kunne jeg nå kun vise til én over 400 gram.

Dag 1

Første dagen gikk stort sett med til å sette på ny mark på frilinetakkelet. Det virket som om det kun var småfisk som var interessert i å smake. Heldigvis lot den nevnte 400-grammeren seg lure relativt tidlig etter at teltet var oppe. Dermed kunne jeg senke skuldrene noe.

Da småfisken ikke ville gi seg dro vi etter hvert lengre ned i elva. Her er det et utall av spennende stryk og kulper, men som lenger opp i elva var det stort sett småfisken som regjerte her også. Vi fikk en røys av fisk mellom 10 til 20 cm som fikk friheten tilbake. En og annen kvartkilosfisk fikk vi, men da stort sett på spinnere som ble kastet over i bakevjer og dratt kjapt ut i strømmen igjen.

Da vi kom tilbake på kvelden var det finfint vær, og vinden hadde også løyet en del (mye vind gjorde fluefisket frustrerende), så jeg forsøkte tørt. Dog påvirket det kalde vannet (6°) både meg og mulige flyveting, og jeg pakket sammen kjapt.

Dag 2

Da elva ikke hadde vist seg fra sin beste side hittil var vi mer og mer klare for å utforske nye områder. Kartet ble saumfart, og valget falt på en rask kjøretur opp til Tuva for å utforske mulighetene rundt turisthytta. Her ligger det en del lett tilgjengelige vann, og kortet kjøpes på Tuva sammen med en nystekt vaffel.

Før vi dro rakk jeg også å hente opp en finfin markfisket 350 grammer i elva. Dette morgenfisket bekreftet dog at storfisken ikke var i godlune i dag heller (eller ikke var her i det hele tatt), hvilket var med på å klargjøre valget om å dra til Tuva.

Etter ankomst gikk vi ca 3/4 time mot sør og fisket først i en del mindre vann. Ikke overaskende var det flere enn oss her, og vi gikk derfor etter hvert no lenger unna hytta. Det skulle vise seg lurt.

Været var overskyet med en del vind, og i et såpass stort vann som vi nå valgte å fiske i føles det alltid riktig å skride til verket med store sluker og spinnere. Som i de andre vannene var det relativt langt mellom nappene, og det var ikke før jeg satte på en blank Panther Martin variant at jeg fikk det første. Denne var ikke av de største, og den hoppet også av etter hvert. Jeg beveget meg mot en fin odde der jeg kastet ut mot noen små øyer som lå et langkast ut. Uvanlig nok så det her ganske dypt ut selv nære land, og jeg lot spinneren derfor gå sakte og dypt. Likevel var det ikke før Panther Martinen var helt inne ved land og kun en halvmeter fra overflaten at gromfisken tok. Synet av Storfisken som kommer opp fra dypet og virkelig sluker spinneren, kommer jeg aldri til å glemme. Hadde jeg hatt anlegg for hjerteinfarkt hadde det definitivt kommet der og da.

Ørreten satt veldig godt og gikk tungt og rolig. I ettertid er dette det eneste negative jeg kan si om opplevelsen. Kroken satt godt plantet i gjellene, og fisken blødde ganske kraftig fra såret. Nå er ikke jeg noen ørretveterinær, men min diagnose tilsier noe sånt som at blodtilførselen til hodet ble redusert pga blodtapet. Fisken ga ihvertfall ikke noen historisk kamp jeg kan skryte av til barnebarna, men tippet etter hvert rolig over på siden før jeg fikk geleidet den inn i håven. Opplevelsen var dog av de store, og jeg kunne gått resten av turen uten å fått en sardin til, og fremdeles vært storfornøyd.

Fisken målte 54 cm og veide 1350 gram. Min første kilosfisk fra Hardangervidda var et faktum.

Før vi avsluttet fisket her oppe og striregnet satte inn, rakk Eirik å få en superfin 400 grams røye - vår første røye noensinne. Vi var derfor storfornøyd med valg av fiskevann, som vi ikke forsto at vi hadde helt for oss selv - inntil vi tok en ekstra kikk på baksiden av fiskekortet... Jeg lover at det var i god tro.

Jeg fikk også en påminnelse om viktigheten av å sjekke knuter med jevne mellomrom. En del kast etter at jeg hadde landet gromfisken, mistet jeg plutselig hele fortommen. Knuten mellom Firelinen og nylonen jeg bruker som fortom gled enkelt og greit opp uten annen motstand enn sluken. Kanskje greit at fisken ikke kjempet verre likevel...

Striregnet holdt stand hele kvelden, og gleden var derfor ekstra stor over å kunne sitte i peisestua på Dagali hotell med en kald øl og VM finale på TVen. Stor takk til hotellet som også ryddet plass til fisken mellom Krone-is og Lollipop. Her holdt den stand helt til vi kom innom igjen to dager senere på veien hjem.

Dag 3

Dagen startet som gårsdagen sluttet - våt. Planen var å bruke dagen på å gå opp på vidda, men på morgenen hadde jeg bange anelser om hvilke gleder dette ville gi. Heldigvis ble dagen langt bedre enn fryktet.

Etter å ha fått ristet liv i Eirik og hevet innpå frokosten, pakket vi sekkene og kjørte inn til P-plassen. Regntøyet var på fra starten av, men etter hvert som vi nærmet oss tregrensa, ble skylaget i stadig større grad brutt av strålende sol. Da vi etter 2 1/2 times vandring kom opp var været prikkfritt, dog med kraftig vind.

Her er det en rekke prima fiskeplasser, og det tas garantert sværinger her hvert år. Vi har ikke fått disse enda, men området har gitt oss mange gleder tidligere, og også i år.

Eirik ble igjen mens jeg gikk enda et par kilometer lenger opp elva (som er så langt kortet gjelder - vi fisker alltid lovlig må vite). Her oppe har man et vanvittig utsyn nedover dalen, og med vinden i håret, solen på plass og ingen andre i nærheten, blir jeg nærmest lyrisk fylt av gledesrus. Akkurat her oppe finnes absolutt ingen tanker om prosjektbudsjetter, arbeidstid, henting i barnehager, eller noe annet av det daglige, vanlige. Her bare LEVER man!

Fisket var spesielt denne dagen. Jeg kunne kaste uti hva som helst, og få på fisk. Dog var det, med noen få unntak, småfisk. Jeg dro opp, og satte ut igjen, en skokk med 10-25 centimeter lange ørreter. Jeg fikk en 30 cm/300 gram som var verdt å ta med her oppe (mark). På min vandring nedover elva var jeg innom alle fiskbare kulper med både mark og spinner, og i en spesielt fin kulp fikk jeg en sprek 350 grammer/33 cm på spinner.

Eirik landet også et par fine stekefisk her oppe.

På vår vei opp gikk vi forbi noen fine loner superegnet til fluefiske. Riktignok plaget vinden oss på veien opp, men vi hadde bestemt oss for å bruke litt tid her på nedoverveien igjen. Det er forøvrig her videoen fra ifjor ble tatt opp av meg som lander en fin slukfisket 550 grammer.

Turen ned tar under timen, og er man desperat nok etter å utnytte tilmålt fisketid går det til nød an å gå i pustende vadere.

Til alt hell var det en fin døgnflueklekking på gang, og flere plask ble observert. For første gang på turen ble det et skikkelig tørrfluefiske, og jeg koste meg stort de neste par timene. En brun no-hackle CdC flue gjorde susen, og jeg landet 4 fine stekefisk hvorav 2 ble tatt med hjem (27 cm/200 gram; 29 cm/250 gram). Det ble heller ikke her noen rekordfisk, men gleden over å få stå og svinge fluestangen etter bitevillig, sprek Hardangerviddaørret, var ubetinget. Riktignok måtte jeg kaste backhand hele tiden da vinden fremdeles ikke hadde gitt seg.

Vi ankom teltet igjen rundt klokken 22 og hadde da hatt 10 av de fineste timene på tur jeg kan huske.

Dag 4

Vår siste turdag for i år, og min 36-årsdag. Som vanlig sto jeg tidlig opp, så Eirik hadde ingen mulighet til å etterkomme mitt ønske om kaffe på sengen. Jeg ordnet dog de første bursdagsgavene selv gjennom et par 26 cm/200 gram og 29 cm/250 gram store ørreter tatt på mark rett utenfor teltet. Småfisken var nå helt fraværende, og jeg håpet selvfølgelig på enda større gaver. Da elva ikke leverte større, og regnet begynte på nytt, pakket vi sammen teltet og dro hjemover.

Vi hadde to stopp til før punktum ble satt. Først måtte vi innom Hotellet for å hente storfisken, og deretter stoppet vi innom Numedalslågen for en siste fiskeøkt. Nedenfor Veggli fikk jeg turens siste - en markfanget ørret på 31 cm/300 gram.