To nye ørreter over kiloen, og et tydelig signal på at fjellfiskesesongen er over

28-30/8-2010

Sulten på skikkelig ørretfiske høyt til fjells var på ingen måte stilt etter vår tradisjonelle julitur der kun en dag innfridde. Ny tur ble derfor raskt plottet inn i kalenderen. Hvor vi skulle, og hvem jeg skulle dra sammen med, forble dog uavklart helt opp til avreise. Med hensyn til sted så vurderte jeg lenge å dra tilbake til det vannet på Vestfjellet som ga god uttelling tidligere på sommeren, men lysten på skikkelig elvefiske etter storørret ble for sterk. Et gjenbesøk med Numedalslågen og Hardangervidda ble derfor løsningen.

Turfølget ble til slutt en helt ny turkompis. Kjetil har jeg tidligere kun truffet en gang på Vestfjellet og ellers mailet en del med om fisket der. Da jeg sendte forespørsel om han var interessert, ble planlagt oppussing raskt tilsidesatt og sekken pakket. Han er en ivrig tørrfluefisker som jeg håper kan overbevise meg om å prøve flue i flere situasjoner enn jeg velger i dag. Han skulle raskt bevise at en Streaking Caddies plassert i strømkanten kunne være vel så effektiv som min meitemark i fritt driv - nesten...

Vi kom opp på fredagen og fikk plassert teltpluggene i samme hull som vi har brukt tidligere. Kvelden ble brukt i strømpartier av elva der jeg tidligere har tatt mang en fin ørret, men som nå var helt døde. Ikke et napp på noen av oss. Visse partier er ekstremt avhengige av vannføring for at ørreten skal gå opp, eller slippe seg ned, fra tilknyttede vann. Riktignok var vannføringen helt grei, men tidligere har jeg opplevet at mer vann gir mer fisk her nede under tregrensa. Pussig var det dog at også småfisken var helt uinteresserte i marken. Det opplever jeg svært sjelden.

På lørdagen var planen å gå opp på vidda. Etter en kort kjøretur ble sekkene akslet og to timers svette lå foran oss. Terrenget er fint og på tørt føre er dette en veldig kurant gåtur. Likevel blir to timer litt for langt for ett drag, og litt over halvveis er det et par geniale loner som frister litt for mye. Stengene ble derfor montert, og Caddiesen og marken sjøsatt. Kjetil fikk øye på en fin ørret som var oppe i strømmen og tok Russefluer, som det var mange av i lufta når sola varmet. Kjetils flue viste seg like interessant, og fisken tok på et av de aller første kastene. Dessverre glapp holdet sekundet etter at jubelropet til Kjetil hadde stilnet, og en småfrustrert fluefisker sto lutrygget tilbake.

Jeg tuslet et par titalls meter oppstrøms og kastet ut marktakkelet. Med et par 1,6 grams søkker kom jeg greit ned i strømmen og takkelet dunket fint gjennom nesten hele drivet, helt til den umiskjennelige følelsen av at noe blir litt annerledes og snøret strammes. Den deilige følelsen av tung, levende motstand kjentes like herlig nå som alltid, og spesielt når det blir suksess nesten med en gang. Fisken gjorde som 800-grammere flest, og etter litt rykk og napp og et par runder i strømmen lå den fin og gylden i håven. Dagen hadde startet nesten like godt som den skulle avsluttes.

Kjetil hadde fortsatt med Streaking Caddies og fisket både blindt og på vak. Ikke lenge etter min fisk sto han også med stanga i genial bue med tung last i enden. Ørreten hadde vist seg i et vak og Kjetil hadde skutt blink - og denne gangen glapp ikke holdet. Etter flere minutters spennende kamp havnet også denne på land. Gleden over storfisk var påtakelig, kun redusert et ørlite hakk av at vekten til slutt stoppet på 970 gram.

Selv om vi hadde fått en kanonstart halvveis på dagens tur, var planen likevel å gå helt opp på fjellet til fiske både i vann, kulper og stryk som tidligere hadde gitt kanonresultater. Vi pakket derfor ned utstyr og fangst og la i vei. Etter en snau time var vi oppe i lettskyet finvær, men i noe mer vind som gjorde at ihvertfall jeg mistet litt lysten på fluefisket. Kjetil forsatte dog med sitt mens jeg vekslet mellom flue, sluk og mark.

Dagen ble preget av få napp, men stort sett pen fisk, slik den jo også hadde startet for oss begge. Kjetil beviste at selv i vind og vanskelige strømforhold går det fint an å lure ørret som ikke vaker (noe den gjorde alt for lite av). Han fikk et par fine fisk opp mot halvkiloen her oppe. For min del hadde jeg bortimot null følelse med fisk før klokken var godt forbi middagstid. Da hadde solen gjemt seg og vinden økt en del. Likevel var forholdene for lett markfiske i strømmen finfine, og da jeg nesten hadde mistet trua på mer fisk valgte jeg helt rett strøm å servere takkelet i.

Etter en del driv gjennom et lovende parti ble det plutselig bråstopp og veldig tungt. Selv med min spenstige 9-foter hadde jeg lite å stille opp med de første minuttene, og bremsen ble justert slik at fisken kunne få bestemme en stund. Strømmen er ikke altfor dyp her, og med et par større stener som stikker opp blir det sterke partier som ørreten brukte til sin fordel. Jeg bruker alltid små markkroker i størrelse 10 eller 12, og jeg begynte å bli småbekymret for holdet etter hvert. Det måtte et par forsøk til før jeg fikk styrt fisken i håven, og da var lettelsen enorm. Etter flere timer uten noe som helst falt plutselig alle brikker på plass igjen. Fisken målte 48 cm og 1170 gram.

Jeg blir selvfølgelig aldri lei av denne følelsen - tvert i mot er det dette det dreier seg om! Det blir alltid en blanding av enorm glede, tilfredsstillelse og måloppnåelse som igjen gjør at jeg alltid må ta meg inn igjen før jeg starter fisket på nytt. Fisken måles, veies et par ganger og tas bilder av, og jeg kan drikke både en, to og 5 kopper kaffe før jeg går uti igjen.

Men uti kom jeg meg, og det tok akkurat 3 sekunder med driv før neste storfisk kastet seg inn i kampen! Igjen kjentes den herlige tyngden av fisk over kiloen, og igjen holdt kroken taket til fisken lå i håven. Utrolig nok sto fisken på bortimot nøyaktig samme sted som den første. Ørreten målte 51 cm og veide pene 1230 gram. Ny runde på land med veiing, måling og fotos ble gjennomført, men nå med den forskjellen at jeg rett og slett var mett. Elva hadde gitt meg mer enn jeg kunne forvente, og nå var det rett og slett nok. Smilet og godfølelsen sitter fast enda.

Kjetil, som hadde vært fotograf under kamp nummer to, ønsket nå å prøve samme metode og kastet dagens første marktakkel uti strømmen - igjen på samme sted. Om noen skulle fortelle meg oddsen for at det sto ikke bare en, men også to, og til og med tre storørreter innenfor en og samme kvadratmeter her oppe på vidda, ville vi mest trolig ha droppet fisket overhodet. Men fiske gjorde vi, og det sto faktisk tre storfisk på denne kvadratmeteren. Kjetil fikk på nummer tre. Dessverre mistet han også denne, slik at det nå fremdeles står storørret klar til å føre slekta videre i løpet av de nærmeste ukene.

Etter en utrolig avslutning her oppe på 1150 moh, gikk turen ned igjen. Vi stoppet en liten stund der vi hadde fått dagens to første, men uten resultat denne gang. Vi var nede igjen ved teltet i mørket og bikket trøtte og fornøyde i posene etter en strålende dag.

Søndagen skulle vært brukt til fiske rundt teltplassen, men da kong vinter yppet med sitt første besøk ble nesene pekt mot Oslo igjen rett etter frokost.

Det ble langt å dra for en dags skikkelig fiske, men med tanke på resultatet blir nok dette gjentatt også neste år. Lenge leve Hardangervidda, og takk for turen!