Ny finfin tur til favorittplassen på Hardangervidda. Hvorfor endre en vinneroppskrift?

29/6-2/7-2012

Svenskene har et genialt uttrykk i "smultronstället". Jeg har funnet mitt for mange år siden, og dette ligger unektelig i bakhodet og lokker på meg år etter år. I år igjen ga jeg etter og dro inn sammen med tidligere kollega og turkompis, Arnt Ove.

Yr.no hadde forsøkt å fortelle oss at turen kom til å bli både våt og kald, men vi trosset varslene og fikk betydelig bedre forhold enn spådd. Eneste skåret i gleden var vinden, som ikke lot oss være lenge i fred.

På fredagen ankom vi målet for kjøreturen fra Oslo ca kl 19, og bestemte oss for å drøye den ca tre timer lange marsjen opp på vidda til morgenen etter. Fjorårets suksess med tørrfluene her nede lokket til gjentakelse, så vi tok den korte turen fra bilen ned til et av Storelvens hotspots, og teltet ble satt opp på samme sted som mange ganger tidligere.

I motsetning til i fjor så vi knapt et eneste vak her i løpet av fredag kveld og lørdag morgen, og vi fikk heller ingen fisk hverken på flue, mark eller sluk. Planen om å gå opp på vidda fra morgenen av ble derfor effektuert uten anger.

Omtrent halvveis opp til bestemmelsesstedet ligger en virkelig drømmekulp som bare må få besøk. Her har jeg tidligere år fått fin fisk med liten innsats, og så også i år. Arnt Ove kapitulerte motvillig for den kraftige vinden og ladet med Spesial-sluk, og etter få kast sto stanga i fin bue. "Den er ikke så stor" meldte mannen som aldri fisker med tyngre utstyr enn 4-stanga. Fra der jeg sto var det dog mye som tydet på at vi snakket om kilosfisk, og ganske riktig: ved innveiing dro turens første og største, vekta ned til 1025 gram. Kongestart! Før vi gikk videre med senkede skuldre, men tyngre bør, landet jeg en 415-grammer på svart/kobber Salamander.

Ca 1430 var vi fremme ved målet, et virkelig eldorado med et utall av gode fiskeplasser i stryk, loner, kulper og vann. Plassen er kjent for mange, men heldigvis var det ingen andre i nærheten og vi fikk gromteltplassen uten kamp.

Ikke overraskende blåste det ikke mindre her oppe på vidda enn nede i dalen, og sluk ble førstevalget for min del. I løpet av ettermiddagen og kvelden fikk jeg to fine ørreter i vannet nærmest oss; en på 450 gram på 12 grams Spesial, og en 540-grammer på Salamanderen (en av mine absolutte favorittsluker).

På søndag våknet vi, meget positivt overrasket, til finvær og mindre vind. For min del ble dette en ordentlig oppturdag, med fiskelykke, sjelefred og lykkerus. Jeg kjente virkelig på godfølelsen som kun kan frembringes av stillheten og friheten i den norske fjellheimen. Det er rent så man kan bli poetisk av slikt!

Fiskelykken startet rett etter frokost, da jeg landet turens eneste fisk fanget på mark. Frilinemeite er som oftest effektivt i strømmende vann, og en taktisk plassert markkrok rett over og bak en større stein i strømmen ga dagens første på 450 gram. Ellers var ikke fisken i markhumør på denne turen.

Mens jeg forsøkte marken, fisket Arnt Ove med vårflue lenger opp i et finfint strømparti. Selv om det fremdeles var smått med vaking, viste ørreten stigende interesse for vårfluene hans. Mitt fokus skiftet derfor også, og jeg tok med meg fluestangen og gikk litt lenger opp enn der AO sto. Her var det muligheter for nydelige flyt, og det tok ikke lang tid før også min flue forsvant med et herlig plask. I tillegg til noen mindre fisk, fikk jeg her to fine ørreter på 380 og 520 gram.

Arnt Ove hadde en mindre hyggelig opplevelse da en i utgangspunktet fin ørret på 450 gram viste seg å være full av hvite, store innvollsmark. Dette er første gangen vi har sett her oppe, og jeg håper ikke det gjentar seg. Maks ulekkert!

Utpå ettermiddagen var jeg igjen en tur oppe i vannet, og det er en herlig følelse når du bare VET at du er på rett sted til rett tid. Etter noen resultatløse kast, men med stigende tro på at nå snart skjer det, smalt det til og turens største fisk (for meg...) på litt over 700 gram satt på kroken.

På mandagen var det dessverre helt motsatt, og vi fikk ikke et napp på hverken flue, mark eller sluk. Vi gikk ned igjen midt på dagen, og stoppet også ved kulpen der Arnt Ove landet kilosfisken på vei opp. Heller ikke her hadde vi kontakt med fisk.

Alt i alt var vi igjen enige om at vi hadde hatt en finfin tur til et av våre absolutte smultronställen, som vi selvfølgelig kommer tilbake igjen til. Kanskje allerede i år...