Påsketur til Larkollen med vannvittig ny sjøørret-rekord! 4kg/67cm

17-21/4 2014

Jeg bør vel nå egentlig bare legge opp som sjøørretfisker!

I fjor brøt jeg kilosgrensen for første gang, og var helt i skyene over endelig å ha klart det. For 2014-sesongen hadde jeg egentlig aldri definert noe spesiell målsetning eller drømmeresultat, mye pga at jeg altså hadde brutt kilosbarrieren i fjor. Jeg tror vel egentlig at jeg aldri reellt sett har tenkt på at det faktisk svømmer ørreter på mange ganger denne størrelsen i Oslofjorden. Når jeg nå vet bedre har jeg også nådd et nivå som sjøørretfisker jeg altså aldri engang har drømt om, og derfor tenker jeg at det nå sikkert er bedre om jeg rett og slett legger opp. Yeah, right...

Fiskepåsken er kun en liten del av familiepåsken. Hytta på Larkollen er mest grilling, spilling, båtpuss, lesing, godterispising og TV, og en liten posjon fisking. Jeg får gjerne to fiskeøkter om dagen, en før resten av familien står opp og en før eller etter middag, maks 3-4 timer om dagen. Det er slettes ikke uvanlig at disse øktene er resultatløse, og det skjedde også denne gangen. Skjærtorsdagen ble våt og forblåst og uten napp, påskesøndagen og første påskedag likeså. Men dette blir greit å akseptere med tanke på totalresultatet.

Langfredag morgen gikk turen til mitt vanlige favorittsted utenfor Larkollen Camping. Da jeg ikke har altfor lang tid på meg før frokosten, går jeg ofte til samme sted som jeg vet jeg har fått fin fisk tidligere på disse morgenøktene. Etter ikke altfor mange kastene kjente jeg endelig på rykkene til en fin fisk. Igjen hadde min 16-grams sølvfargete Salamander-sluk med blå/hvit dekor gjort susen. Jeg var strålende fornøyd med at årets første ørret viste seg å veie respektable 875 gram. Etter en kort veie- og fotoseanse på land var jeg ganske kjapt uti igjen, da min erfaring er at det fort kan følge flere etter når man først har fått én. Så også denne gangen. Etter kort tid hadde jeg fått to nye fisk i håven, i tillegg til en som glapp. Ingen av disse var av tilsvarende størrelse som den første, og begge de jeg fikk opp fikk svømme videre. Tre fisk på kort tid er for meg fantastisk, og da gjorde det heller ikke noe at ettermiddagsøkten ble resultatløs.

Lørdags morgen gikk turen til samme sted. I motsetning til dagen før kastet og kastet jeg rundt mesteparten av stedet der jeg dagen før hadde fått de tre, uten å kjenne noe som helst. Litt motløs vadet jeg helt ytterst ut til en stor stein jeg kunne sitte på, og mens jeg satt der byttet jeg sluk til en lang og tynn 16-grams sluk som jeg knapt har fisket med før. Fremdeles sittende på steinen kastet jeg langt ut mot dypere vann enn vanlig. Etter maks 5 kast sugde noe veldig tungt seg fast i sluken, og jeg kjente med en gang at dette var vanvittig stort. Uvanlig raskt etter kroking, og fremdeles med dypt vann under buken, begynte fisken å dra ut snøre. Jeg fikk løsnet bremsen noe slik at utrasene ble lettere å kontrollere, og for å ha bedre kontroll med kjøringen hoppet jeg også ned fra steinen. Jeg vadet ut til hoftedybde for å forberede håvingen. Jeg foretrekker å håve fisk mens de fremdeles har en del vann under seg, for å unngå panikken som alltid kommer når de blir tauet inn på grunna.

Fisken gikk tungt og uten hopp og sprell, med enkelte utras innimellom. Etter relativt kort tid fikk jeg fisken såpass nærme at jeg kunne se hva det var jeg kjempet mot. Måpende, og med store øyne og en panikkartet følelse i mellomgulvet, kunne jeg konstatere at dette var en sykt stor fisk. Den sølvglinsende torpedoen jeg hadde foran meg minnet fort om laksen i Gaula jeg landet for mange år siden. Følelsen av å ikke ha kontroll kjente jeg også igjen. Ikke det at det var noe problem i seg selv å kjøre fisken, men følelsen av å ha noe stort å miste kom krypende etter hvert som tiden gikk.

Jeg har ingen anelse om hvor lang tid jeg brukte på kjøringen. Det jeg husker at jeg tenkte er at jeg ville ha fisken godt utslitt før håving. Jeg husker også at jeg tenkte mer og mer på hvor godt fisken satt på kroken, samt hvor godt knuten mellom Firelinen og fortommen ville holde. Jeg bruker alltid 2-4 meter med monofilament mellom den døde multifilamenten og sluken eller kroken. Nå brukte jeg 0,20. Selv om fortommen var relativt tynn var jeg altså mer bekymret for knuten. Tidligere har jeg vært med på at en slik skjøteknute har glidd opp, for det kan være en utfordring å få den glatte multifilamenten til å holde grepet. Det gikk heldigvis bra, og sluken satt også godt skulle det vise seg.

Etter en god stund begynte kjempen å gå tom for krefter og det ble lettere å taue den nærmere meg. Et par ganger var den også over på siden før den dro ut igjen. Da jeg var trygg på at tiden var inne fikk jeg håven av magnetfestet på ryggen, og hevet stanga for å få fisken nærme nok.

Håven er av vanlig sjøørretstørrelse, passende for fisk på inntil et par kilo. Når jeg nå fikk gigantfisken over håven og løftet den ut av vannet fikk den mer funksjon som en tallerken. Fisken fylte nettet helt opp til kanten, og jeg måtte bære håven flatt med begge hendene om rammen, og med fullt fokus på å ikke gå på trynet mens jeg vadet inn til land. Om jeg hadde stanga mellom tennene eller under armen på vei inn, husker jeg ikke. Jeg fikk i hvert fall med meg både fisk og stang inn til land, la håv og fisk på fast grunn og fikk endelig muligheten til å juble hemningsløst. For en fisk! Den ble kjapt ekspedert til det hinsidige med et par kakk i skallen. Sjelvende kunne jeg ta frem vekta og konstatere at den offisielle, ekstremt forbedrede rekorden var satt til 3950 gram!

1. mai-langhelg med nok en kilosørret fra Larkollen - på flue

1-4/5 2014

Da familien gjerne ville ha en ny langhelgtur til hytta på Larkollen var jeg ikke vanskelig å be. Med visshet om at det ville bli plenty av muligheter til nye sjøørret-økter, pakket jeg med utstyret og trua. Etter erfaringer fra påsken, der jeg enkelte ganger sto og kastet resultatløst med sluk mens fisk vaket rundt meg, tok jeg nå også med fluestanga.

Da jeg stort sett ellers bare fisker innlandsørret, har jeg bare lett flueutstyr i klasse #4. Jeg har sjelden tatt dette med til sjøen. Om det blåser friskt er det vanskelig å håndtere, og jeg tenker ofte at jeg trenger større aksjonsradius enn jeg klarer med fluekastingen min. Derfor får sluken forrang som regel. Ikke så lurt skulle det vise seg.

Som i påsken var det stort sett veldig fint vær, dog en god del kaldere. På fredag morgen gikk jeg ut i 2-3° og ble skikkelig kald på hendene. Da fisket jeg kun med sluk og fikk nada. Jeg hadde også vært ute en økt på torsdag før middag, også da med sluk, og kun fått en liten tass som fikk svømme videre. På fredag kveld derimot tok jeg fluestanga og gikk ned til et nytt område som jeg hadde fått trua på tidligere på dagen da jeg gikk tur langs svabergene utenfor Larkollen camping. Bunnen var helt riktig, med vekselvis sand og tang, og det var relativt grunt et godt stykke fra land.

Da jeg kom ned så jeg kjapt at det var fisk der. Flere ganger var ørretene oppe og viste seg. På enden av fortommen hadde jeg en helt svart Wolly bugger-lignende flue som gir en svært god siluett mot en stadig mørkere himmel. Nå skal det raskt innrømmes at jeg ikke har mye peiling på slikt fluefiske, hvor kjapt det skal dras inn, hvor dypt, osv. Det jeg dog har fått med meg er at fisken ofte følger helt inn før den tar. Dette erfarte jeg kjapt da en ørret av betydelig størrelse (?) nappet kjapt i flua helt innunder overflaten før den snudde og lot meg stå igjen med hjertet i halsen.

Mektig irritert tenkte jeg at det var noe jeg ikke hadde gjort riktig, uten helt å forstå hva, og følte der og da at jeg hadde kastet bort en gylden mulighet. På den annen side følte jeg også at dette var kvelden. Fisk viste seg flere ganger, og mange var innenfor kastehold. Trua begynte dog å svinne hen etter hvert som jeg kastet og kastet uten å få noen interessert nok til å virkelig kaste seg over flua. Jeg gikk derfor over til sluk igjen en kort periode, men heller ikke dette kastet av seg.

Etter en del kast med sluken var det begynt å bli skikkelig mørkt, og jeg byttet tilbake til flua igjen for å avslutte økta med den. Det var lurt. Etter kun et par kast var det fast fisk, også den tok kloss inntil land. Fisken var svært aktiv og hoppet flere ganger. Jeg hadde ikke vadere på og måtte lose den langsetter svaberget og gjennom tangbeltet før jeg fikk den nært nok til å håve fisken. Igjen hadde jeg fått en pen ørret rett utenfor hyttedøra. Den viste seg etter hvert å veie eksakt kiloen - nærmere bestemt 1004 gram på kjøkkenvekta.

Morgenen etter var jeg også ute med fluestanga, men denne gangen ble det kun en liten tass som fikk svømme videre. En periode var det en del fisk som tydelig fulgte etter flua. Det gir et sykt spennende fiske. Ingen tvil om at jeg kommer til å gi fluene langt mer tid i vannet ved fremtidig sjøørretfiske.