En fantastisk maidag i Tinnelva ga storørret på 1,75 kg

24/5 - 2003

For tredje året på rad gjennomførte vi vår nå så tradisjonsrike mai-tur til en av sør-Norges beste ørretelver - Tinnelva. Forhåpningene om storfisk har alltid vært der, ikke minst på grunn av historiene om fisk på flerfoldige kilo som visstnok skal være tatt hvert år. Riktignok har vi hatt godt fiske tidligere, men aldri har noe større enn 600 grammere vist sin interesse for våre drivende marktakkel. I fjor opplevde vi et direkte dårlig fiske med et utbytte på én 300 grammer etter et tosifret antall timer i elva!

Årets tur ble derfor en opptur av dimensjoner!

Bilturen fra Oslo går unna på 1 1/2 time nå etter oppussing av strekningen utenom og etter, Drammen. Vi ankom parkeringen ved Gransherad før kl 10, og etter vår korte vandring til yndlingshølen et stykke nedenfor Tinnoset var vi i gang med fisket rett over kl 11.

Jeg blir stadig forundret over at denne perlen av en fiskestrekning, som ligger i nærheten av rundt to millioner sjeler hvis man setter en ring rundt på kartet med radius på to timers bilkjøring, ikke tiltrekker seg flere fiskegale luringer. Dette også med tanke på at stedet var omtalt med store ord i et fiskeprogram på TV2 for noen år tilbake. Jeg klager dog ikke - gode teltplasser er det ikke så mange av...

Elva er omlag 60 meter bred på stedet vi pleier å fiske. I mai går den også relativt stri i og med snøsmeltingen som samles i Tinnsjøen - slusene i Tinnoset-demningen står stabilt på vidt gap. Snøsmelting betyr også kaldt vann, og som vanlig sto vi og koste oss i noe under 5°. (Neopren og lange underbukser er et must!)

Vi fisker som nevnt med mark, og da hølene er dype må det en god del vekt på for å komme ned til der ørreten står. Man trenger dog ikke være bekymret for småfisk som tærer på markbeholdningen. Såpass tidlig dominerer de store som er i full gang med å spise seg opp etter en lang vinter. Disse sloss om de beste plassene, og kommer ofte først til matfatet.

Jeg sverger til tynn Fireline for å kjenne hvert minste rykk på markens ferd gjennom hølene (husk noen meter med nylonfortom da Fireline slites mot stener på bunnen), og små kroker (oftest 8) med en mark tredd på så krokspissen er fri.

Etter omlag en times fiske trodde jeg at jeg igjen hadde satt meg fast i bunnvegetasjon, men fikk fort en annen opplevelse da bunnen begynte å rykke. Fisken gikk tungt, og jeg kjente den var stor. Ørret som lever i strie elver er som regel i god form, og det merket jeg fort.

Fra første stund kom utrasene på løpende bånd, og jeg hadde nok med å sikre at bremsen var riktig justert. Snellehvin kan men sjelden få nok av, og jeg koser meg med tanken på lyden selv nå når jeg sitter og skriver dette.

At fisken ville tippe kilosgrensen var jeg raskt helt sikker på. Etter noen minutters kjøring ble jeg også mer og mer overbevist om at den ville passere to (hvilket den selvfølgelig hadde gjort om jeg ikke hadde fått den opp!). Når den nærmet seg håving fikk jeg for første gang merke at min vanlige ørrethåv ikke var beregnet for denne type fisk. Dog var den fisken såpass sliten at jeg sikkert kunne ha tatt den i capsen.

Etter veiing og måling viste det seg at jeg enda har noe å gå på for å passere tokilosgrensen. Ørreten, en strøken hannfisk med krok på underkjeven, veide 1,75 kg og var 55 cm lang.

Noe sjelven utover det vanlige ble jeg da jeg så at åtterkroken hang i en tynn skinnfille helt ytterst i fiskens munnvik. Et par tøffe utras til og holdet ville trolig ha sviktet.

Rekordfisker gjør ettellerannet med sinnet til en fiskersjel. Man blir på en måte mett, og fangsten må mentalt fordøyes. Man får også en unik ro over seg der andre ting enn å nifiske for å sikre resultater kommer i fokus. Med andre ord tok det en god stund før jeg igjen vasset ut i elva, og jeg fikk også brukt ettermiddagen til å sjekke ut andre potensielle fiskeplasser i nærheten som vi får forsøke neste år. Det finnes heldigvis en del fine høler foruten vårt favorittsted.

Innimellom fisket jeg dog noen kortere økter og fikk en mer vanlig stekefisk på ca kvartkiloen som fikk friheten tilbake.

Fordelen ved å roe ned i perioder er at også elva får ro. Dette kan gjerne ha den positive effekten jeg fikk oppleve da jeg startet opp igjen rundt kl 18.

På andre eller tredje kastet rykket det igjen tungt i snøret, men dog av noe mindre kaliber enn tidligere. Blasert som jeg nå var blitt gjettet jeg på noe rundt halvkiloen, men ble meget positivt overrasket da jeg fikk håvet, veiet og målt fisken til 850 gram og 42 cm. Min til da nest største ørret fra Tinnelva var et faktum.

Etter ny runde med fotografering tok jeg denne gangen ingen lengre pauser, men gikk umiddelbart ut i elva igjen. Det angret jeg ikke på da jeg på første kastet igjen fikk fast følge med en ny fin fisk. Min tredje største ørret fra elva fikk følge sine venner på land, og etter nøye veiing og måling står målene til 675 gram/39 cm.

Resultatet etter denne drømmedagen ble derfor over all forventning og noe i nærheten av Nirvana var jeg helt sikkert - ihvertfall under kjøringen av den største.

Dagen etter pakket vi tidlig sammen for å forsøke Blefjell på tilbaketuren. Dårlig vær og null kart ga dog dårlig odds, og Nirvana var ihvertfall ikke et begrep vi nevnte denne dagen.