Gledelig elvefiske og fantastisk fjelltur i Synnfjelltraktene.

28/6 -2/7-13

Arnt-Ove og jeg fikk ikke bestemt oss for hvor årets sommertur skulle gå før dagen før avreise. Som alltid står det mellom vårt kjente og kjære område øst på hardangervidda, og et eller annet annet sted. Til slutt klarte vi å løsrive oss fra gamle vaner, og være littegrann nytenkende.

Beskrivelsen min av den idylliske elvestrekningen fra fjorårets august-tur til Etnedalen mellom Dokka og Fagernes, hadde gjort Arnt-Ove nysgjerrig. I tillegg hadde Alt om Fiske-artikkelen til Stig Werner om Synnfjell gjort meg nysgjerrig. Summen av all denne nysgjerrigheten gjorde at vi la første delen av turen til elva, og resten til høyfjellet rundt Spåtind.

Vi kom opp på fredag kveld i overskyet vær. Det hadde regnet underveis opp fra Dokka, men etter en kort gåtur fra bilen ble teltet satt opp uten flere byger. Det skulle bli våtere dagen etterpå. Elva gikk ganske høy etter mye nedbør i fjellet, og våre drømmekulper holdt godt med vann. Håpet var at de store ørretene også var der.

Vi startet fiskingen ganske umiddelbart og holdt det gående til etter midnatt, da det begynte å bli ganske mørkt. Elvestrekningen er på noen få kilometer, og inneholder en håndfull meget fine kulper og loner. Vi fikk fisket over ca halvparten denne første kvelden. Jeg fisket med bunnmeite og Arnt-Ove med tørt. Jeg fikk et par fisk på inntil 350 gram, som fikk svømme videre, og i siste kulpen tok kveldens største og sprekeste tak i marken, og en rødbrun og nydelig ørret på 450 gram ga meg en fin avslutning på kvelden. Tørrfluefisket ga ingen napp.

Dagen etter ble aldeles søkkvåt, men meget fiskerik! Vi våknet relativt sent og satt i med frokosten i teltåpningen dekket av teltflappen over hodene våre, for å holde brunosten tørr. I løpet av dagen fisket vi gjennom alle kulpene på strekningen, i tillegg til strykene i mellom, og jeg fikk fisk over alt! Et tosifret antall ørreter mellom 300 og 500 gram holdt meg aktiv gjennom hele dagen.

En periode midt på dagen var det oppholdsvær og i nederste partiet av elva, som renner inn i et grunt vann, begynte linerlene å jakte på klekkende døgnfluer. Ikke lenge etterpå våknet også ørreten. Jeg fikk her flere fisk på mellom 250 og 400 gram på en no hackle brun imitasjon (str 12) - en av mine favorittfluer.

Dagens absolutte høydepunkt opplevde jeg etter middag i den øverste kulpen, som er ganske lang og smal og absolutt perfekt for drivende bunnmeite. Etter et par kast uten resultat lugget det kraftig. Jeg gjorde kjapt tilslag og kjente herlig motstand. Nanosekundet etter glapp taket og marktakkelet kom fykende opp av vannet. Etter marken fulgte ikke bare en, men to nydelige halvkilosfisk som to Polaris ubåtmissiler opp fra dypet. Begge to hoppet helt klar av vannet, og jeg ble stående måpende igjen og stirre vantro på den urolige overflaten etter fiskenes retur. Om dette var en kamp mellom to like sultne og angrepslystne fisker, eller om de var et par som aldri skulle skille lag, blir bare gjetning. Sulten var ihvertfall den ene av dem som tok kontant på neste kast. Kamplysten var den også, og hadde flere herlige utras før den havnet i håven. Den tippet akkurat halvkilosgrensen.

Arnt-Ove hadde ikke hatt like stor suksess med fluene som jeg med marken, og med lovnad om ikke å røpe det for noen fikk jeg lurt han med opp i kulpen for å forsøke å lure Polaris-missil nummer to - med mark. Det ble dessverre med forsøket. Samtidig sto jeg lenger ned i kulpen og fikk enda to nye ørreter. Dette var helt klart min dag og etter første del av turen ledet jeg med tosifret antall fisk. Det skulle snu...

Synnfjell

Kjøreturen fra elva og rundt Synnfjell til der vi skulle starte oppturen, er ikke lang. Likevel tok det ganske lang tid på grunn av en elendig grusvei som vårflommen hadde gjort sitt beste for å ta knekken på. En bru vi skulle kjørt over var til og med såpass medtatt at vi måtte ta bena fatt tidligere enn planlagt, med flere høydemeter å klatre.

Synnfjell stikker opp av Oppland fylke som et eget lite høyfjellsområde, ukjent for de fleste. Det tar ikke lang tid å gå tvers over hele fjellpartiet, men samtidig strekker det seg helt opp til over 1400 moh. Når man kommer seg opp på 12-1300 moh får man tilgang til et særdeles pent og lettgått terreng. Det skal visstnok også være stor fisk der...

Vi rotet litt i starten av oppstigningen, men fant stien etter hvert og vi kom frem til teltplassen ved Langevatnet etter ca en og en halv time. Her på rundt 1100 moh er det fremdeles en del kratt og ikke helt enkelt å finne en optimal plass.

Etter å ha satt opp teltet og spist, skulle vi forsøke de første kastene i vannet. Enkelte vak viste seg og vi hadde skikkelig trua. Jeg fisket med sluk og AO holdt seg til fluene. For liksom å fortsette i samme dur som i elva tok det ikke mer enn et par kast før førstemann tok Spesialen. Ørreten var skikkelig sprek og ga meg en virkelig morsom kamp med utras som varte i opptil 5 sekunder sammenhengende. Likevel var den ikke større enn de største vi fikk i elva; 500 gram. Den var dog utrolig fin, med knall rødt kjøtt og ble en prima middag utpå kvelden. Kun 10 minutter etter tok nummer to, og jeg begynte virkelig å tenke: "dette er bare for enkelt"! Denne var ikke like sprek selv om den var noe større enn den første. Den var også relativt tynn, og med tanke på at jeg var sikker på å få flere fisk utover kvelden, fikk den også svømme videre. Kanskje ikke så lurt skulle det vise seg.

Etter den innledende oppturen i det nærmeste vannet, ble det bråbrems. Hele resten av kvelden forble tilnærmet fiskeløs. Sluk og mark ga null i resultat, mens Arnt Ove kun fikk smått på flua. I vannet nedenfor var det helt stille. Vi krøp i posene med følelsen av at vi hadde noe ugjort her oppe.

Dagen etter var målet å karre oss opp til småvannene opp mot 1300moh. Dagstursekken ble pakket og vi startet klatringen. Som nevnt, er terrenget fint og 'klatringen' grei. Vi ble også velsignet med fint vær, dog med litt kald vind.

Vi forsøkte først i det midtre av Bjerttjerna, der det faktisk var litt vaking. Med den sene våren, og kalde vannet, så dette nå nesten litt ut som et grønt og klart brevann. Vi fikk riktignok et par OK ørreter her både på flue og mark, men ingen å skrive hjem om.

I det øvre av Bjerttjerna var det fremdeles isløsning, ihvertfall lå det en stor fonn i skyggehellinga under toppen. Vannet var kun et par grader varmt, og helt stille, uten tegn til liv.

Turen videre gikk via Midtstrangtjernet, der jeg fikk en fisk, og videre rundt til det nedre av Bjerttjerna og ned til Langevatnet. Dagen var helt super sett med fjellturøyne, men fisket var fremdeles tregt. Vanntemperaturen hjalp oss neppe. Heller ikke senere på kvelden skjedde det stort.

Vi kommer tilbake ved en senere anledning!