Fantastisk tur i Telemark ga tre kilosørreter på ett og samme døgn!

4-7/7-2009

For første gang på mange år lot jeg eventyrlysten ta overhånd. Den meget tradisjonelle forsommerturen til Hardangervidda ble droppet til fordel for noe helt nytt og ukjent. Beslutningen om hvor vi skulle dra ble tatt kort tid før avreise, og det hele ble styrt av et par meget detaljerte og interessante eposter jeg mottok fra Pål i Drangedal. Jeg kan i dag ikke si annet enn tusen, tusen takk til Pål for hans tips. Vi opplevde noe av det mest fantastiske fiske jeg har vært med på, midt i en urørt naturperle jeg mangler ord for å beskrive. Håper bildene kan hjelpe å overbevise.

Jeg vil ikke gå i for mange detaljer om hvor vi var, men kan si så mye som at det ligger vest i Telemark, ganske nær nabofylket. Man starter å gå fra noe over 700 moh og i løpet av 4 timers marsj havner man til slutt godt over 1100 moh. Til forskjell fra de områdene som ligger innenfor tilsvarende gangavstand på Hardangervidda, virket dette området tilnærmet urørt. Det var herlig å slippe å oppdage søppel som tidligere turfølger har "glemt" igjen under stener og mose. Stiene vi gikk på var smale og laget av sau og rein, mer enn av menneskeføtter. Mobildekning kan man stort sett bare glemme. Dette var første gangen vi har vært 4 dager i fjellet uten å se noe til andre mennesker, eller ha kontakt med utenomverden. Herlig.

Lørdag 4/7 - varm 4-timerstur og 350 høydemeter nedkjempet

Vi, turkamerat Eirik og undertegnede, kjørte fra Oslo i 7-tiden på morgenen, og ankom parkeringen rundt lunsjtider etter å ha bunkret mat underveis. Varmeperioden som hadde pleiet og plaget hele sør-Norge i over en uke, nærmet seg i følge meteorologen slutten, men vi akslet våre utstyrstunge sekker i godt over 25 graders varme, kun ikledd shorts, solkrem og fjellstøvler.

De første to kilometerne går rett opp. Lårene verker etter 15 minutter, og lungene jobber seg gradvis gjennom ribben etter ribben på jakt etter mer surstoff enn man klarer å servere. 20 minutter er mer enn nok før første pause. Vannflaskene tømmes, fylles, tømmes og fylles igjen i bekken som renner langs stien på sin vei ned fra det første vannet vi skal passere. Etter 200 høydemeter er man oppe, og livet begynner igjen å være verdt å leve. Terrenget her oppe er enklere å gå i, og ikke minst flatere - en stund. Kommer man rundt vannet så bærer det rett opp igjen. Vi skal passere mange små og store vann på veien inn til det største og grommeste. For å gjøre veien kortest mulig tar man gjerne veien opp skaret innenfor vann nr 1. Da slipper man å gå helt rundt, og høydemeterne må man jo likevel bekjempe. Like greit å ta dem med en gang.

På toppen er utsikten praktfull i været vi opplevde, og man ser også inn dalen som huser målet og meningen med slitet. Det er her oppe vi får nærkontakt med en av naboene våre på veien tilbake. Mer om det senere.

Er man først oppe, så er bare resten igjen. Noen kilometer i kurant terreng så er man ved det nest innerste vannet, teltplassen funnet og dagens første kaffekopp servert. Det er først når vi får roet ned og sett oss omkring, at vi først opplever wow-følelsen. På alle kanter går fjellsidene videre rett opp i himmelen, og naturen byr på bilder som overvelder. For første gangen på alle våre turer opplever vi at vi heller sitter med ryggen mot vannet og kikker opp i fjellsiden, enn å studere vannflaten på søken etter de første vakene. Denne følelsen er med oss på hele turen.

Da teltet var vel oppe og stengene montert tok det ikke lang tid før de første ørretene var på land. Disse var dog ikke så mye å skrive hjem om. 200-grammere var ikke det vi var på jakt etter. Vi hadde hørt fra grunneier at det hadde vært en betydelig reproduksjon i det siste, og at det bare var fordelaktig at vi kom og hjalp til å tynne ut litt. Han opplyste også om at det var det innerste vannet i kjeden som var det beste, og vi fant kjapt ut at det stemte.

Dagen sluttet med at jeg både jeg og Eirik hadde landet en ørret hver tett oppunder halvkiloen (460 og 470 gram) i vannet vi teltet ved, og en god del mindre. Vår første fullverdige ørretmiddag var ihvertfall i boks.

Søndag 5/7 - to ørreter på 1,1 kg hver og naturopplevelser i kø

Dagen startet overskyet, men varm. Etter frokost pakket vi sekkene og gikk den korte kilometeren inn til gromvannet. Om vannet vi teltet ved hadde fine omgivelser, så var dette helt praktfullt. Fjellsidene var som to hender som holdt tett rundt vannet. De bratte skråningene dro 200 meter rett til værs, og ga oss følelsen av å være bitte, bitte små og ubetydelige tilskuere til et stykke herlig og unikt uberørt natur. Fjellsidene var enda fremdeles flekket med ganske store snøflekker. Snøflekker som vi fikk god bruk for som kjøleskap for store og herlige ørreter.

Vi fisket stort sett bare med sluk, og spesielt en stor livlig 16 grams Paravan Salamander i svart/kobber. Vi forsøkte også mark, flue og mindre sluk, men best resultat ga uten tvil store sluk. Dessverre var det lite vaking, på tross av fint og varmt vær med både vårfluer og stankelbein i lufta. Personlig hadde jeg målsetningen om å passere kilosgrensen på tørrflue, men oppnåelsen av dette gjenstår fremdeles.

Etter en liten stund fikk jeg vår første og minste fisk her inne. Den veide 420 gram og målte 34 cm. Ingen kjempe, men det skulle vise seg at det knapt var mulig å få mindre fisk i dette vannet. Alt vi fikk heretter veide halvkiloen eller mer. Altså en enorm forskjell fra vannet vi teltet ved.

Etter å ha fisken en stund på odden vi etablerte oss på for dagen, startet vi avfiskingen av et område langs sørsiden av vannet. Vi kastet systematisk ut mot en øy ca 50 meter ut. Etter å ha beveget meg ca 100 meter utnyttet jeg vestavinden og kylte Salamanderen skrått medvinds tilbake mot midten av kanalen. Etter noen runder på snella ble det plutselig bråstopp og tungt. Interessant nok tok alle fiskene her meget kontant og satt godt, og denne var ikke noe unntak. Fisken var også veldig sprek, og det var en fryd å stå og se på krumspring etter krumspring, og utras etter utras i det klare vannet. Fisken var uten tvil stor, og etter en livlig kamp lå turens første kilosørret i håven. Fisken veide ganske nøyaktig 1100 gram og målte 45,5 cm. Jeg jublet over denne strålende starten, og alt heretter ville kunne regnes som bonus. Riktignok har jeg allerede toppet persen min denne sesongen med Vestfjellørreten på 1,8 kg, men denne ga meg minst like mye å juble for.

- Se filmsnutt (AVI) av glad fisker rett etter håving

Etter en slik opplevelse er ikke fisketrangen like sterk, og jeg brukte god tid på å bevege meg lenger vestover mot enden av vannet. Riktignok tok jeg et og annet kast underveis, men jeg sto like gjerne og betraktet omgivelsene, samt observerte Eirik, som enda ikke hadde fått fisk, men som nå øynet håp om å bryte kilosgrensen for første gang.

Ved enden, nedenfor et snøfylt skar, klukket en ganske kraftig smeltebekk livlig ned til vannet. Dette fremsto mest som et innos der godsaker blir servert fisken på løpende bånd, og følelsen var at det bare måtte stå godt med fin fisk her ute. Jeg fyrte derfor av den samme Salamanderen som tidligere på skrått ut i strømmen. På første kastet lurte jeg på om det var noe etter, og på andre kastet dundret det til igjen.Denne var ikke like sprek som kilosfisken fra tidligere, men størrelsen så ganske så lik ut. Fisken satt igjen meget godt, og snart lå kilosfisk nummer to i håven. Denne veide 1070 gram og målte 47 cm. Jeg trodde knapt det jeg var med på. Kilosfisker er jeg vant til å vente på. Her virket det som om det var dette som var normalen. En ny jubelscene og fotosesjon ble gjennomført før jeg tok veien bort til dagens base camp for å filetere og forberede middagen.

Fiskene var ganske ulike i farge og form. Det var en av hvert kjønn, og hunnfisken var helt ekstremt rød i kjøttet. Vi hadde allerede spist tidligere nevte 420-grammer til lunsj, og nå var det ikke særlig mye tvil om hva som ble servert både til forrett, hovedrett og dessert til middag. Etter å ha satt til livs hver vår 1100-grammer lå vi stappmette og fornøyde i lyngen og kunne nesten ikke tro hvor fantastisk dagen hadde vært. Eirik hadde også fått to finfine fisk på nesten 600 og 800 gram.

Med kaffekopp nummer 5 i hånden lå vi og observerte skaret ovenfor der kilosfisk nummer to hadde tatt da vi begge så 4 prikker som så ut til å være i bevegelse over snøen. Vi dro frem kikkerten og så 4 praktfulle reinsdyr tusle rolig rundt. Det var to store bukker med enorme gevir, en simle og en liten kalv som diltet etter i fotsporene til de voksne. Vi ble sittende og se på disse ganske lenge, og fant det helt fantastisk å kunne være så nært noe så vilt uten å bli lagt merke til. Disse reinsdyrene så vi igjen flere ganger siden. Vi fant også de renspiste restene etter en annen kalv. Vi ville få se den sannsynlige syndebukken dagen etter.

Været holdt seg fint hele dagen, og jeg var oppsatt på å kjøre flueløpet resten av kvelden. Det gjennomførte jeg uten videre hell. Blindfiske med Streaking Caddies ga null i uttelling. Ingen skal si at jeg ikke forsøkte i hvert fall.

Mandag 6/7 - ny kilosørret og sommerværet som forsvant

Mandagen startet tidlig for meg og jeg satt utenfor teltet og observerte fjellet da en diger fugl plutselig dro ut fra fjellsiden og la seg på de oppadgående luftsrømmene. En diger ørn seilte høyt over hodet mitt, og meldte seg i synderegisteret over sannsynlige reinsdyrmordere. Eirik ble ropt ut av posen og vi ble begge stående og betrakte dette fantastiske synet. Nok en brikke falt på plass i dette praktfulle puslespillet vi fikk oppleve disse dagene.

Det var ikke noe særlig tvil om målet for dag 3. På ny gikk turen til gromvannet (nå holdt jeg akkurat på å skrive det virkelige navnet...). Vi la base camp litt lenger vest enn dagen før. Målsetningen var å avfiske det innerste av vannet der også en annen smeltebekk skapte innos som jeg hadde god tro på, og det med god grunn skulle det vise seg.

Vi fisket ganske lenge uten at vi hadde nærkontakt med ørreten. Været var etter hvert blitt like fint som dagen før, og vinden løyet etter hvert helt. En periode var vannet fullstendig blankt, og jeg fikk tatt en del bilder som godt kunne vært brukt i reklamebrosjyrer for turistNorge. Kanskje var dette medvirkende? I hvert fall fikk ingen av oss noe som helst før lunsj.

I samme innos som kilosfisk nummer to ble kroket fikk jeg etter hvert dagens første på nøyaktig 500 gram/37 cm og dagens fiskemåltid var reddet. Det skulle dog vise seg å bli degradert til forrett ganske snart. Fisken tok på en 7 grams Myran spinner i svart/kobber. Som mine trofaste lesere vil huske fisker jeg ofte med 12 grams Spesial i ulike farger. Det gjorde jeg også her oppe, men det viste seg altså at større sluk ga større fisk, så da var ikke valget vanskelig.

Helt innerst i vestenden var det grunt. Jeg kom inn hit ved halv to tiden og hadde egentlig lite tro på storfisk. Det var såpass grunt at jeg så sluken det aller meste av innsveivingen, og allerede på første kastet kunne jeg kose meg med å se en halvkilosfisk følge en meter bak sluken. Da jeg så kastet enda nærmere bekken og sveivet fort inn for ikke å gå i bunnen, skjøt plutselig en stor skygge frem og kastet seg over sluken. Fast fisk! Igjen var dette en skikkelig spreking som dro ut flere ganger og gikk tungt i strømmen. Det gikk tidlig opp for meg at jeg faktisk kunne være i ferd med å lande kilosfisk nummer tre i løpet av ett og samme døgn. Litt av kampen klarte jeg til og med å forevige på video i kampens siste fase. Da fisken var vel i håven viste vekten 1150 gram og fisken målte 48 cm! Turens største fisk og et verdig punktum for turen var satt.

- Se filmsnutt (AVI) av siste del av kampen med denne praktfulle fisken

- Se filmsnutt (AVI) av glad fisker rett etter håving

Lite gjorde det da at regnet startet i strie strømmer kl 15 og holdt det gående resten av kvelden. Vi ramlet inn i teltet og krabbet ikke ut igjen før dagen etter da vi hadde bestemt oss for å dra så tidlig vi kunne.

Fisken ble filetert og gravet ned i snøen. Jeg spiste 500-grammeren rett før det begynte å regne, og vi var nå mer enn godt nok fornøyd med fisk til lunsj, middag og kvelds de siste dagene. Filetene ble gravet opp dagen etter og servert til middag hjemme hos konemor dagen etter hjemkomst.

Tirsdag 7/7 - fuktig hjemtur og gjensyn med naboen vår: ørnen

Som sagt så gjort: tidlig opp, pakking og hjemmarsj. Vi var avgårde litt over halv ni i lett regn og tett tåke. Det lettet heldigvis litt etter litt og mesteparten av turen gikk kun i fuktig luft uten for store dråper.

Da vi kom opp til høyeste punkt, før vi virkelig begynte å tippe utover igjen, lettet plutselig ørnen vi hadde sett tidligere, fra en hylle maks 50 meter fra oss. Den flakset et par ganger med tunge, rolige vingeslag før den sirklet tilbake mot oss og deretter seilte majestetisk ut over dalen. Jeg hadde kastet av meg sekken på jakt etter kameraet, men dessverre var jeg akkurat for sen. Den siste brikken i dette naturskjønne puslespillet vi kommer til å gjenbesøke også senere, var lagt.

Vi akslet sekkene igjen og holdt godt tempo tilbake til bilen. Turen inn tok mer enn 4 timer, tilbake gikk det på litt over 2.