Årets turer 2002

De siste turbeskrivelsene ligger først. For å lese i "riktig" rekkefølge - start nedenfra.

19/10 Kuldegrader og islokk

Etter en alt for lang fiskepause, skulle denne lørdagsturen gå til Gåslungen innenfor Øyungsdammen i Maridalen - et av mange Nordmarksvann jeg aldri har gått til tidligere.

Jeg våknet opp til -7° og var noe skeptisk til utbyttet av turen da jeg startet med å legge om til vinterdekk. Det skulle også vise seg at Gåslungen allerede nå hadde trukket isen over hodet, så de større sjøene Rottungen og Øyungen ble forsøkt i stedet.

Vanntemperaturen var nå nede i rundt 4°, og ingen overflateaktivitet var å se. Det skulle vise seg at vi heller ikke fikk oppleve annen aktivitet fra fisken.

Når jeg skriver dette påfølgende morgen, har jeg nettopp våknet og sett at Bekkelaget er dekket av 10 cm nysnø. Spørsmålet blir dermed om dette var årets siste tur...

22/9 To napp og ti kalde fingre

Jeg burde kanskje ha tatt hintet da det begynte å regne ganske kraftig allerede på sykkelturen opp fra Movatn i Maridalen. Likevel hadde jeg nå en hel søndag for meg selv, så hva gjør vel litt regn kombinert med 5 kalde varmegrader?

Da jeg kom frem og hadde fått satt på min første mark begynte det virkelig å pøse ned, noe det fortsatte med i 2,5 time. Etter hvert begynte jeg å stille store spørsmål ved hvor gledelig denne galskapen egentlig kan være, spesielt da jeg fant ut at fingrene var så valne at jeg ikke engang fikk klemt igjen sluklåsen.

Marken var ørreten ikke interessert i, og det var kun etter å ha funnet frem til den svarte Spesialen med gule prikker at jeg fikk respons (tennene måtte brukes for å få lukket sluklåsen). Ingen av de to som viste interesse ble med helt inn, men jeg er HELT sikker på at det første nappet var fra en ørret av enorme dimensjoner, så ganske spennende var det jo likevel.

Vannet holdt nå 12°.

6-8/9 Største ørret hittil fra Nordmarka

Denne helgeturen var egentlig planlagt gjennomført for to uker siden, men grunnet varmen i både luft og vann, valgte vi altså å utsette.

Målet for turens første dag var Helgeren, ca 1,5 mil inn fra Hammeren i Maridalen. Dette store vannet huser stor ørret, hvilket også var et definitivt mål for turen.

I løpet av sensommeren er Helgeren blitt tappet ned for reparasjonsarbeid på demningen, hvilket definitivt har satt sitt preg på omgivelsene. Vannstanden var flere meter lavere enn vanlig, og strandsonen dermed blottlagt. Dette gjorde ikke spesielt mye for estetikken, men gjorde det desto enklere å gå langs "land" med fiskestang.

Etter at teltplass var funnet og hjemmet etablert, startet trålingen av Helgeren. Vi fisket både med aktivt bunnmeite og sluk. De store vannmassene kan virke uoverkommelige, og kombinert med at vannet huser stor ørret, kan det gå lenge mellom hvert napp. For meg var dog turens målsetninger allerede nådd etter en knapp times fiske.

Etter å ha forsøkt både bunnmeite og Spesial, spinner, m.m. gikk jeg over til en svartstripet Salamander. Ett av de vanligst tipsene vedrørende slukfiske er å variere innsveivingshastighet og å la sluken synke fritt innimellom. For hvert kast lot jeg nå sluken synke til bunns før jeg startet innsveiving, og etter kort tid kjente jeg det herlige suget av stor fisk rett etter at sluken hadde tatt bunnen. Fisken gjorde mindre av seg enn det tyngden jeg kjente skulle tilsi, og jeg lurte en stund på om det var noe annet enn ørret jeg hadde på kroken. Tvilen forsvant dog raskt da en nydelig ørret viste seg i overflaten med alle finner spent. Det ble da også mer ørretaktig spetakkel da den skjønte at håven som ble presentert, var ment for den. Min største ørret fra Nordmarka hittil var dog et faktum da fisken til slutt dro vekten ned til 800 gram.

Ørreten ble filetert og krydret, og nytelsen var stor da den ble inntatt med medbrakt rødvin ved bålet en lun septemberkveld.

Dagen etter våknet vi til realt regnvær, men vi rakk både å spise frokost og å bryte leir under en periode med opphold. Vi hadde sett oss ut Hakklokroktjern innenfor Kikut som et avsidesliggende og godt alternativ for harvefiske etter kilosørret. Vannet ligger på 440 moh, så en del pesing ble fremført før vi fant turens andre teltplass. Litt nedtur fikk vi også da det viste seg at dette avsidesliggende vannet allerede var okkupert av andre.

Hakklokroktjern er et brukbart stort vann med mye vegetasjon langs land. En del bryting med grener og trær er derfor å medregne. Vi fant dog mange fine fiskeplasser som også kunne egne seg for nattens harvefiske. I løpet av dagen logget jeg kun en ørret på 27 cm/200 gram som ble tatt på Tazmanian Devil. Som i Helgeren ville ørreten aldeles ikke smake mark. Vannene holdt nå 16° hvilket skulle være ganske så optimalt, så resultatet burde vært bedre. Jeg undres om ikke mine antakelser er riktige om at høstfisket generelt sett er vanskelig, basert på at fisken har hodet et annet sted. Gyting er nært forestående og fisken bruker mye energi på å produsere rogn og melke.

Harving er en teknikk jeg aldri har benyttet før, og før mørket senket seg helt måtte jeg prøve. En firerkrok ble pyntet med 5-6 mark slik at den ble tung nok til å kastes noen meter ut (lang, myk stang er et must!). Deretter slepes markklysa i overflaten. Når fisken tar senkes stangen for å gi slakk mens fisken gasser seg med godbitene. Etter noen sekunder (si gjerne "Nå har jeg deg!" sakte) slår du til og håper på stor og tung motstand.

Mens dagslyset enda hadde overtaket var det kun småørreten og abboren som lot seg lure. Vi tok derfor middag og fyrte bål for å vente på at storørreten skulle komme sigende nærmere land i ly av mørket. Jeg røper allerede nå: det skjedde aldri. Vi rotet oss gjennom kvist og kvast, mistet lommelykten i vannet, mistet nattsynet da min 1000-meters hodelykt skar gjennom natten og satt fast markklyser i guds frie natur, men fisk fikk vi ikke. Harvefisket er uten tvil spennende, men litt mer action er påkrevet for å opprettholde spenningen.

Dagen etter gikk vi ned til Bjørnsjøen der det visstnok skal være tettere mellom halvkilosfisken enn i Helgeren. Det viste seg likevel å være litt for langt mellom, da vi kun traff mellomrommene. Kun en abbor lot mark bli måltid.

Turen var nær ved å bli en fiasko fiskemessig, og som så ofte før er det kun ett napp og en fisk som står mellom suksess og fiasko. For meg reddet fredagens nydelige 800-grammer turen helt og holdent, og jeg vil garantert legge flere turer inn hit når målsetningen blir å satse på storfisken. Litt lengre mellom, litt færre fisk, men når det først blir så blir det skikkelige saker.

31/8-1/9 Lang reise for lite vann (og enda mindre fisk)

Gressenkestatus må utnyttes for enhver pris!

Tok turen til Gausdal Vestfjell i håp om at høsten hadde skubbet unna varmen og vekket fisken til liv igjen. Riktignok var det kjøligere enn vi er blitt vant til i det siste med nattemperaturer ned mot 4°, men mangelen på regn satte enda sine spor.

Fjelldokka gikk uforskammet rolig og en meter lavere enn i juni, og noen napp kunne jeg tydeligvis ikke forvente. Både i Langlonen innenfor Liomsæter, og i Kulpen et stykke lengre ned, så jeg nå stener jeg aldri har sett før, og fisken syntes tydeligvis den ikke hadde vann nok over hodet på de vanlige plassene.

Vanntemperaturen i elva hadde riktignok sunket til 11°, men mangelen på nedbør gjorde dermed at fisket ikke hadde tatt seg opp igjen etter sommeren. De få ørretene jeg så oppe viste ihvertfall ingen interesse for mine morosaker.

25/8 - Burde heller hatt med badebukse

Denne helgen hadde vi tenkt å tilbringe i Nordmarka med håp om storfisk på bl.a harving. Mot slutten av uken, da været enda ikke viste tegn til endring, bestemte vi oss for å utsette hele turen to uker. Varmen har fortsatt som tidligere i august, og nå har vi hatt bortimot 4 uker med sol og dagtemperaturer på godt over 25°. Slikt vær blir det ikke godt fiske av!

Likevel, denne søndag ettermiddagen trosset vi alle spådommer og gikk den korte veien opp til Øyungdammen innerst i Maridalen for i allefall å gjøre et forsøk. Det kunne vi spart oss. En liten ferdigkokt abbortass ble resultatet etter å ha stått og kastet mellom badehungrige skogsturister.

Jeg målte 23° på tre meters dybde!

7/8 - Fremdeles tropetemperatur, men ørreten i Nordmarka gir seg ikke helt

Tenkte før turen inn til Auretjerna, at jeg heller burde vært på stranda med badering og sololje, enn i skogen med vadestøvler og fluestang. Været har vært helt sykt varmt i hele august, og ørreten svømmer for tiden rundt i over 20°s badevann. Denne onsdagen var intet unntak.

Jeg kom frem svett og varm rundt kl 16. Noen få vak viste at ikke all ørret sto på bunnen og gapte etter oksygen, men stort sett var det veldig stille. Selv ikke en kraftig men kortvarig sommerbyge hjalp.

Da jeg litt senere kom ned til det nederste Auretjernet begynte det så smått å vake, og etter hvert gikk flere pene fisk og slurpet i seg klekkende mygg. Jeg fant etter hvert noen glipper i skogen der bakslengen kunne tres gjennom, men mine presentasjoner ble aldri fristende. Jeg måtte dermed, for en sjelden gangs skyld i Nordmarka, dra tomhendt hjem.

31/7 - Selv i badetemperatur er Nordmarksørreten sulten

Selv om jeg nå er en vaskeekte laksefisker kan ingen ta fra meg gleden og spenningen med ørretfisket i Oslos Nordmark.

Jeg dro fra jobben ved 14-tiden og syklet opp bakkene fra Movatn stasjon i tropevarme. Etter å ha svettet ut en 2-3 liter i løpet av den timen turen tar, kom vi frem til hva som så ut som et sovende ørretvann. Temperaturen viste over 20°, og ørreten var unektelig noe tregere enn tidligere i år. Aktivt bunnmeite, som vanligvis gir resultater her, var tydeligvis ikke like fristende nå. Det måtte mange forsøk til før en grei stekefisk på 25 cm/200 gram falt for fristelsen.

Fisken hadde nettopp beitet på døgnfluenymfer, hvilket jeg da også satte på spisekartet. Etter kort tid falt lillebroren på 20 cm for min selvkomponerte brune nymfe. Denne fikk friheten tilbake, og det satte også punktum for turen.

Jeg traff for øvrig en barndomskamerat fra Ulsrud på turen. Han hadde fått to fine ørreter på Streaking Caddis selv om det var veldig få vak å se.

18-19/7 5,6 kg Gaula-laks (det kunne vært mer)

Endelig har mine forsøk på å måle krefter med en vaskeekte Gaula-laks blitt kronet med hell.

Vi startet fisket rett ovenfor brua ved Forseth (ca 15 min øst for Støren) rett før midnatt og holdt det gående frem til ca kl 04. Vi hadde to stenger i virksomhet hele tiden uten å kjenne napp. Vi så heller ingen fisk. Strekket var vanskelig å avfiske både med marktakkel og sluk da det både var grunt og vanskelig å holde agnet i dyprenna (der laksen går). Jeg fikk derfor rensket kraftig opp i sluksamlingen min.

En sluk jeg ikke mistet i løpet av natten var en 28 grams Sølvkroken Sølvlaksen. Den 19/7 startet vi fisket igjen ved 12-tiden, og denne gangen fisket vi i kulpen nedenfor brua (se bildet nedenfor). Brekket her er helt strøkent, og den nevnte sluken fikk jeg til å gå perfekt nesten på hvert kast.

To dager tidligere hadde det vært mye regn i Trøndelag hvilket ofte har den gunstige effekten, at laksen begynner å gå oppover elva fra sine standplasser lenger ned. Når dette skjer går laksen ofte samlet i "flak". Et par timer etter vår ankomst gikk et slikt flak forbi der vi sto, og strømmen i kulpen formelig kokte av laks. Vi så et titalls store laks som var oppe i nisevak på sin vandring gjennom kulpen. Midt i dette spetakkelet smalt det til på sluken min, og min hittil heftigste kamp startet.

Jeg var fast bestemt på å ikke gjenta tabben fra sist gang jeg kjørte en laks, da jeg dro til slurebremsen så hardt at laksen til slutt rettet ut treblekroken på min 30-gramssluk i et heftig utras. Jeg jobbet derfor kontinuerlig under kampen med å pumpe inn laksen med stanga, for så å justere bremsen nok til å fisken hele tiden fikk passe motstand under utras.

Laksen fulgte forholdsvis lydig med inn til den var synlig for meg flere ganger, men sideveispresset fikk den gang etter gang til å gå rett ut og opp i kulpen igjen. To ganger var det oppe i skikkelige hopp, og publikum (flere biler hadde stoppet på veien) fikk god valuta for veivalget - jeg fikk nesten hjertestopp.

Amatører som vi er, forsøkte vi å håve laksen da den begynte å bli kjørt. Dette anbefales ikke, og spesielt ikke med en håv som viser seg å være for liten. Da laksen kjente håvkanten under buken fikk den nye krefter, og dette var nok den vanskeligste delen av kampen. Etter krokingen hadde jeg beveget meg lenger opp i kulpen for å forhindre at laksen skulle stikke nedover med strømmen (med meg etter på land i tunge vadebukser), men nå måtte jeg trekke nedover igjen for å få landet laksen på rullestenene langs bredden der. Etter et par forsøk på å taile laksen, fikk vi til slutt dratt og kastet den langt nok inn på land til at jeg fikk satt meg på fisken og slått den til det hinsidige med en sten.

Kampen hadde vart i 10-15 minutter, men for meg virket det som om jeg hadde løpt 3000-metern i vadebukser. Synet av den 85 cm lange sølvtorpedoen er noe jeg aldri kommer til å glemme, og røkelaksen til jul kommer helt sikkert til å være noe meget spesielt i år.

Etter denne utladningen gikk jeg rundt meg selv de neste to timene mens jeg så flere fisk som var oppe i kulpen. Ved 16-tiden, etter å ha lagt laksen i det lokale Samvirkelagets fryseboks, var jeg dog igjen i elva, og etter kun tre kast kjente jeg igjen det herlige tunge draget av stor laks. Dette varte dessverre kun i tre sekunder før sena røk og jeg så en sporde som vinket farvel i strømmen. Jeg må ha skadet snøret i landingen av den første laksen, og glemt å sjekke dette før jeg startet fisket igjen. Som jeg lærte av min første feil med slurebremsen for noen år tilbake, har jeg igjen fått erfare at amatørmessige feil får katastrofale følger.

Hadde jeg fått opp to laks på den relativt korte tiden vi fisket hadde det vært helt ekstraordinært. Jeg syntes dog likevel en laks på 5,6 kg var et helt fantastisk resultat. Kanskje neste år når jeg igjen kan benytte erfaring til å unngå feil, at jeg faktisk kan komme igjen og fortelle om en helt ekstraordinær tur til Gaula.

Elva holdt for øvrig rundt 15°, var klar og holdt medium vannføring.

16-17/7 Dokkelva, grinete gamle gubber og stekefisk

For en måned siden var det alt for kaldt, og i tråd med teorien om at forholdene alltid er for mye av det ene eller det andre, så var det nå for varmt, og resultatet ble selvfølgelig magrere enn forventet.

Jeg fikk dog oppnådd å avlive en av mine sterke teorier om at (kremt)-tjønn, der jeg fikk min hittil største ørret i `98, er blitt fullstendig tomt for fisk. Den første kvelden ble jeg stadig overrasket av vak tett inntil land, og selv om jeg ikke fikk lurt noen til å snuse på mine vårflueimitasjoner var det godt å se liv igjen. Teorien går nå på at dette er et storfiskvann med få, men pene, fisk.

Den 17. kom jeg meg omsider ned i favoritthølen i Dokkelva. Som så alltid før var jeg nervøs for at noen hadde tatt favorittplassen min. Jeg så et par gamle karer som satt på andre siden av elva, men da det sjelden pleier å by på problemer å fiske fra begge sider samtidig, la jeg ikke større vekt på det.

Det skulle dog vise seg at de ikke så like problemfritt på mitt nærvær som jeg gjorde på deres. Elva er relativt smal i innoset til kulpen, og da det var lite vannføring var det et enda smalere parti som var stritt nok til å føre mark og flue inn i kulpen. Dette partiet var det nå flere som skulle dele på.

Jeg fikk straks føle hvor velkommen jeg var da en av gamlekara fyrte av et kast med en massiv fluedupp som plasklandet 12,5 cm fra bredden på min side, rett foran føttene mine. Det hendte også at samme kar la sine kast over mitt fluesnøre. Jeg smilte overbærende til denne stolte karen som tydeligvis følte at hans livslange innsats for å bygge vårt fedreland rettferdiggjorde hans eierskap til denne kulpen akkurat denne dagen, lettet på hatten og beveget meg nedstrøms for å slippe flere bombetokter.

Etter hvert fikk en viss form for oppreisning i form av en fin stekefisk på ca 25cm/200 gram på en Wolly Worm foran fluedupp. Elva holdt trolig 17- 18°.

7/7 Bunnmeite scorer igjen i Nordmarka

Etter alt for mange uker uten fiske, var denne søndagen siste sjanse før familieferien startet. Igjen gikk turen til favorittvannet nord for Tømte. På tross av datoen var det ikke mer enn 15° i luften, noe det har hatt for vane å være i det siste. Vannet holdt da heller ikke vanlig koketemperatur. I vannet var det rett over 17° hvilket ørret i Nordmarka tåler fint uten å sovne.

Det tok da heller ikke mer enn en halvtime før den første tok marken, og litt etter (kl 11) tok den andre. Fiskene var på hhv 33 og 35 cm (største på ca 400 gram). Fiskene var noe slanke, men hadde nå sprengfulle mager bl.a med fremdeles levende døgnfluenymfer.

Været var variert med sol, skyer og vind, og etter hvert blåste det opp slik at både aktivt bunnmeite og fluefiske ble vanskelig (må ha stramt snøre under meitefiske for å kjenne/se napp). Jeg gikk derfor over til spinner. Til slutt fikk jeg lurt turens lengste fisk til å ta Myran-spinneren, men denne var både slapp, mager og uten fart i kroppen. Fisken var åpenbart syk, noe jeg fikk bekreftet da jeg fant parasitter i gjellene.

Vi så en del vak tidlig på dagen, og jeg fikk lurt en til å ta maurimitasjon, men rotet med tilslaget. Etter dette blåste det opp og fluestangen ble parkert.

14-16/6 Gausdal Vestfjell byr på variert vær og noen fisk

Etter mange år med hytte på Værskei begynner jeg å kjenne en del av mulighetene Gausdal Vestfjell byr på. Likevel er det mange nye muligheter jeg aldri har forsøkt. Etter å ha kontaktet en jeg visste hadde erfaring fra området, gikk turen mot Langlonen i Dokkelva ca 3 kvarters gange fra Liomsetra. Dette skulle være den perfekte rolige tørrfluestrekningen jeg så ofte har ønsket meg.

Fredag kveld var det nydelig vær og mange små vakringer da vi kom frem. Dog viste det seg at det stort sett var små fisk under 20cm som laget disse. Vi var derfor noe skuffet da vi krøp i soveposene ved ett-tiden. Neste morgen våknet jeg til samme vær. Jeg vadet over elven og gikk et stykke oppover til jeg fant det som må kunne beskrives som en drøm av en elvestrekning. Dokkelva bukter seg her gjennom myrlandskap i rolige svinger. Ikke noe sted er elva mer enn 10 m bred, og den er opptil to meter dyp. Bredden består av myrtuster og absolutt ingen trær legger hindringer for fluekast.

Jeg hadde kun med meg markstangen på denne lille "ekspedisjonen" og etter noen få kast fikk jeg i rask rekkefølge et par nydelige stekefisk på 29 cm. Dagen hadde startet som jeg håpet og fisken ble fortært til frokost. Vi bestemte oss raskt for å flytte teltet nærmere eldorado, og campen ble revet raskt. Etter forflytningen startet vi fisket igjen, og igjen fikk jeg en ørret av samme størrelse som tidligere på mark. Det fantes ikke vak nå, så tørrfluedrømmen fikk vente - vente lenge viste det seg snart.

Rundt kl 11 startet vinden som varslet værskiftet, og kort tid etter kom regnet. Dette ga seg så ikke før vi la oss, passe oppgitt over tingenes tilstand, allerede kl 22. Da hadde vi ikke hatt kontakt med fisk over 20cm, og det var heller ikke mange av disse. Bettet ga seg merkbart med en gang været skiftet. Kvelden før var lufttemperaturen 14°, lørdagen og søndag morgen var den nede i 8°. Enkelte små mørke døgnfluer klekket likevel, men uten å vekke begeistring.

Vi våknet naturlig nok utvilte tidlig på søndag, og heldigvis til klarvær. Fremdeles var det kaldt, og vinden begynte også å blåse merkbart, så vi trakk oss nedover elven rett etter frokost. Lenger ned i dalen mot Vågskardvannet har jeg hatt mange fine stunder tidligere, og vi måtte også innom her før ferden gikk hjemover. Vinden som kom i kast nedover dalen ødela mye for fluefisket, da jeg hadde flere tilslag på flua de gangene jeg fikk et par sekunders fri flyt. Kastet landet stort sett ukontrollert, så det skjedde dessverre ikke ofte. Jeg fikk dog en nyyydelig 250 grammer på drivende duppmeite. Denne hadde spesialisert seg på fiskeføde med 5! ørekyter/ørretunger i magen. Noe napp på sildesluker fikk vi også, men det ble til slutt med denne ene.

Jeg fikk dog ideen til å prøve ut tørrfluedupp av den vanskelige vinden, og dette fungerte utmerket. De ørretene som tidligere var utenfor kastehold, kom jeg nå enkelt i kontakt med, og med noe mer trening på tilslag (vanskelig med snøre i bukt nedstrøms, eller veivende i vinden) skal nok denne metoden gi mer fisk i fremtiden. Moralen må være å alltid lete etter nye utveier når alt annet er vanskelig.

Vestfjellet har ikke sett det siste av meg, fluestang (og fluedupp?) for denne sesongen enda!

2/6 Med maur på menyen kom ørreten til bords

Etter vår mindre vellykkede tur til Tinnelva for en uke siden, hadde abstinensene tiltatt og jeg bare måtte en tur i Nordmarka. Middagen ble fortært før jeg kom meg av gårde, så jeg var ikke inne ved favorittvannet mitt før nærmere 18:00. Finværet hadde dog holdt seg hele dagen, og da jeg kom frem til målet vaket det opptil flere fine ørreter som gikk og sopte i seg nedfallsinsekter som hadde mistet fotfestet i vinden. Temperaturen var i overkant av 20°.

Den første jeg kastet på holdt seg en halv meter fra land under overhengende grener kun tre meter fra meg. Jeg fikk rotet ut en vingemaur på tolverkrok med et slags back-handkast, og kun sekunder senere var flua borte. For mye slack på snøret og de overhengende grenene gjorde at jeg misset totalt på tilslaget, men utrolig nok hadde jeg fast fisk da jeg fikk strammet opp. Jeg fikk ikke de heftige utrasene til å stemme med størrelsen på ørreten, og da jeg til slutt fikk den i håven fikk jeg forklaringen. Mitt sene tilslag hadde gitt fisken tid til å spytte ut flua, men den hadde utrolig nok huket seg fast i bukskinnet i stedet! Fisken målte ca 30 cm/300 gram.

Etter å ha forsøkt marken en stund uten hell, gikk jeg rundt til nordenden av vannet der flytemyrene gjør seg gjeldende. Etter å ha stått skjult mellom trærne tett ved vannkanten et par minutter, la jeg merke til regelmessige virvler ikke mer enn 20 cm fra nærmeste myrkant. Jeg fikk sneket stangen ut mellom trærne og lempet ut nok en maur (10-krok denne gangen). Igjen tok fisken nesten med en gang, og igjen dreit jeg meg ut med å ta tilslag oppover i nærmeste gren!

Jeg hadde dog ikke skremt fisken tilstrekkelig, og den gjenopptok sin vakerunde etter kort tid. Jeg gikk ut på myra litt lenger bort og fikk igjen plassert maurflua midt i siste vak. Denne gangen gjorde jeg ingen feil og nok en 300 grammer fant veien til nettmaskene.

Den siste tidens vekslende regn og nydelige dager har gjort at skogen er meget frodig, og vanntemperaturen ligger på rundt 17°. Det er mye som tilsier at Nordmarka byr på sitt beste på disse tider, noe jeg nå kan skrive under på!

25-26/5 Iherdig innsats i Tinnelva ga trøstepremie

Tinnelva skal være bra på denne tiden av året, og den har vært det før.

Vi kom frem til elva rundt 12 på lørdagen etter to timers biltur i lett regnvær fra Oslo. Heldigvis var det opphold fra parkeringsplassen og frem til vi fikk opp teltet. Etter det var resten dagen en eneste vegg med vann, og himmelen gikk i ett med elva. Det så ikke ut som om fisken trivdes heller, for vi fikk ikke et eneste napp denne dagen.

Søndagen var det finvær, uten at det så ut til å hjelpe på bettet. Forholdene var nesten identiske med da jeg hadde drømmefiske i fjor, men i år ville det seg bare ikke. (Vannføringen var god, vanntemp. 4,5°)

Etter over ti timers effektivt fiske i det kalde vannet (jeg hadde med neoprene-vadere i år!) var flaksen på min side, og jeg fikk omsider min trøstepremie i form av en 32cm/300grams ørret tatt på mark i en dyphøl som var gjennomfisket flere ganger tidligere.

Kanskje vi skal legge turen litt senere til neste år, for den eneste grunnen jeg kan tenke meg til at ørreten var så lite aktiv var at vanntemperaturen var under 5°???

19/5 Ikke helt sommer enda

Snøsmeltingen i fjellet er på hell, og Dokkelva i Gausdal Vestfjell har nådd toppnivået for i år. Vannføringen var ikke spesielt stor i Pinsehelgen, selv om det enda lå noe snø igjen i skyggehellingene.

Jeg var tidlig oppe, og med Lillehammer som utgangspunkt sto jeg ved elva allerede rundt 07:30. Varmen fra tidligere i uken hang ikke igjen, og myrene hadde antydning til frostbelegg etter natten. Vannet holdt da heller ikke mer enn 5° noe ørreten tydeligvis ikke stortrivdes med.

I løpet av morgenen og formiddagen hverken så eller kjente jeg antydning til liv. Dette var ikke grunnet mangel på innsats da stort sett alle metoder fra tørrflue til mark og sluk, ble utprøvet.

Likevel - drømmehølen i Dokkelva har hatt sitt første besøk for i år, og den har ikke sett det siste av meg. Det var en råsjanse å håpe at ørreten på 950 moh skulle være i gang i midten av mai, neste besøk om en måneds tid vil nok gi andre resultater.

9/5 Skjønn og mild mai ga årets første

Etter en usedvanlig tidlig isløsning, tok vi en vel så uvanlig tidlig tur til Nordmarka. Vanligvis pleier dette å drøye da Nordmarka skjelden er kommet godt nok i gang på disse tider - Østmarka pleier å være et sikrere kort.

Ikke et snøfnugg eller en isskorpe var å se da vi syklet inn fra Movatn, og da vi kom frem til bestemmelsesstedet etter tre kvarters slit, holdt vannet (ca 400 moh) hele 12°. Været var perfekt med sol, 20° og litt vind, og da vi satt oss til med kaffekoppen fikk jeg den gode følelsen av at sesongen virkelig var i gang!

Vi startet fisket rundt kl 16:30, og holdt oss til marken en god stund. En del vak fortalte om sulten fisk, men mark var tydeligvis ikke greia. Noen rekordtidlig klekkede mørke døgnfluer ga en indikasjon, men vinden gjorde sitt til at fluefisket ikke fikk prioritet.

Jeg forsøkte derfor spinner, og kroket kjapt årets første ørret på 29cm/250gram. Fisken var nydelig rød i kjøttet, og hadde stort sett frotset i myggpupper (hvorav noen fremdeles var i live). Flere vak langs land påkalte oppmerksomheten, og nok et kraftig napp burde ha gitt en til i sekken. Jeg tror dog jeg ga for hardt tilslag, for med Fireline og 10 fots stang vil dette kjapt kunne skje om man ikke er forsiktig.

Litt rust i tilslagsmaskineriet er vel kanskje å tåle i starten av sesongen - spesielt når resultatet likevel gikk i pluss.

24/4 Første fisketur i Østmarka

Kl 19:08 tok årets første uheldige meitemark vannet i Kløftetjern i Østmarka. Som forventet fikk jeg ingen napp, men den gode følelsen fikk jeg føle på.

Flytemyrene holder godt på kulda, og å fiske fra dem føles omtrendt som å stå på en gresskledt isblokk. Vannet holdt da heller ikke mer enn 8°.

Dette har vært den fineste og varmeste dagen hittil etter isløsningen. Sykkelturen inn fra Bysetermåsan ca. kl 18:30 ble avviklet i 15°.

15/4 Østmarka åpner for sesongen!

Tok turen til Nøklevann og kunne konstatere at det lå helt åpent. Et herlig syn for oss som kun er frelst på fiske i vann vi slipper å lage hull i for å finne.