Skikkelig møkkavær, stengte veier, dårlig fiske, kort tur, kun én fisk, men for en fisk!

August 2014

Etter fjorårets tur til Spåtind var lysten stor på en retur, men denne gangen med sønn Kristoffer. Vi har vært på noen fine skogsturer med telt tidligere, men aldri en skikkelig fjelltur. Den greie gåturen opp gjør dette til en lite utfordrende tur, noe som kan være greit å ta med i beregningen når man skal ta med seg barn uten den samme motivasjonen som en selv.

Med tanke på motivasjonen er også været en faktor. Det skulle få spille en hovedrolle på turen, dessverre. På vei opp forbi Randsfjorden mot Dokka holdt himmelen på vannet, selv om det så grått ut. Håpet var at tilstanden skulle vare. Riktignok var det spådd litt nedbør, men så lenge vi fikk gått opp på fjellet i relativt tørr tilstand, var det tatt med i beregningen. Da vi kom rundt en sving rett før Spåtind høyfjellshotell var det slutt på oppholdet. Himmelen revnet og vindusviskerne jobbet på høygir. Vi kikket på hverandre uten et ord, men tenkte nok det samme.

Regnet fortsatte mens vi nærmet oss avkjørselen til der turen skulle starte. Sist gang jeg var her måtte bilen parkeres et lite stykke unna planlagt sted, pga en bro som var vasket bort av flommen året før, noe som da ga oss litt lenger å gå. Da vi ankom avkjørselen denne gangen ble vi overrasket av en plakat som fortalte om stengt vei, nettopp fordi samme bro var i ferd med å bli reparert. Det som sist ga litt lenger tur, ville nå gi bortimot én time ekstra gange. Med det stadige striregnet ble nå plutselig turen helt annerledes enn tenkt.

Alternativene ble vurdert. Å gå opp ble egentlig forkastet ganske kjapt. Å dra til hytta på Værskei og fiske i nærvannene der, ble også forkastet. Vi ville bo i telt, ikke hytte. Å gi opp og dra til besteforeldre på Lillehammer var uaktuelt. Å lete opp helt ukjente, nye steder var heller ikke lystbetont. Resultatet ble derfor å kjøre et stykke til, til en liten elv jeg har vært i et par ganger tidligere. Hovedfordelen var at det ga kort gåtur inn, noe som nå var viktig både med tanke på været, samt at klokken begynte å gå mot kveld.

Teltet ble satt opp på samme sted som på forrige tur, og vi kunne endelig roe oss ned og spise pølsene våre under telttaket. Fiskingen fikk utsettes til dagen etter.

Lørdagen ble også en våt dag. Regnet trommet på teltet allerede da vi våknet. Frokosten ble spist, og vi la våre planer for dagen. Kristoffer er ikke like (!) fiskegæren som sin far, så han ville starte dagen med Donald i teltet. Der ble han til vi dro hjem.

Selv hadde jeg pakket vaderne mine i bilen, helt uten noe som helst tanke om at de faktisk kom til å bli brukt. De ville ihvertfall ikke ha blitt med opp på Spåtind. Impuls og helgardering, altså. Flaks for meg, i og med at elva går i vått terreng som til tider krever vading.

Lørdags morgen og formiddag ble brukt til fullstendig resultatløst fiske. Mark etter mark ble tilbudt de svømmende innfødte, dog totalt fånyttes. Ikke ett eneste napp ble registrert på mange timers fiske, gjennom størstedelen av elvas fiskbare løp. Dog var det en kulp jeg hadde gått forbi på veien nedover.

På vei opp igjen mot teltet hadde jeg så godt som gitt opp. Mange av plassene som hadde gitt fin fisk tidligere hadde ikke levert. Kulpen jeg hadde gått forbi er egentlig ikke en av disse. Jeg sto og så ned på den og husker at jeg tenkte: 'gidder jeg?'. Heldigvis gadd jeg. Ikke overraskende, egentlig. Når det gjelder fiske gir jeg helt enkelt ikke opp. Noe som har gitt mye fisk opp gjennom årene.

Grunnen til at kulpen ikke har levert mye tidligere er at den er litt vanskelig. Strømmen gjør en sving innover mot der man står og kaster fra, hvilken gjør at drivende meite har en tendens til å foregå uten virkelig kontakt med agnet. Som regel kaster man på tvers, eller litt nedstrøms, for å få stram line og kjenne agnet 'gå' langs bunnen. Her måtte jeg nå kaste litt oppstrøms og så jobbe for å holde kontakten. Dog trengte jeg ikke jobbe lenge. Jeg husker ikke helt når, men allerede på første, andre eller tredje kastet forandret tilværelsen seg. Fisken tok kontant, og en skikkelig runddans i kulpen startet.

Ørreten hadde tatt agnet skikkelig og satt godt. Det kjentes umiddelbart at dette var en fisk av annet kaliber enn jeg hadde fått her tidligere. Å gå fra null napp på flere timer til plutselig rekordfisk på kroken gjorde selvfølgelig opplevelsen komplett. Etter noen minutters kaos i kulpen gled fisken over håvkanten og turen var komplett!

Jeg gikk opp til Kristoffer i teltet, fikk tatt bilder av fisk og fisker, spiste lunsj, pakket sammen og dro til farmor og farfar på Lillehammer. Regnet hadde ikke gitt seg og elva hadde gitt sitt - til slutt.